Hvem skal eie barnehagene?
Spørsmålet om muligheten til å gjøre seg rike på drift av private barnehager ble det enste utdanningspolitiske spørsmålet med en viss oppmerksomhet i valgkampen.
Det lett forståelige budskapet fra venstresiden er at statlige overføringer til barnehagene skal komme barna til gode og ikke havne i lommene på store kommersielle barnehagekonsern med internasjonale forgreninger og skjulte konto i skatteparadis. Overskuddet sikres, påstås det, takket være et stadig press mot de ansattes lønns- og pensjonsrettigheter. De kommersielle aktørene driver sosial dumping.
Mange vil mene at venstresiden tegner et karikert bilde av private barnehager og underslår at det ofte er snakk om idealistiske gründere, og at det bare skal mangle at de ikke får ha til salt i grøten for å avhjelpe samfunnets behov for nok barnehager – ofte etter å ha tatt betydelig personlig risiko. Det hadde aldri blitt full barnehagedekning i Norge uten dette enorme dugnadsløftet blant private barnehageeiere.
For ytterligere å plukke fra hverandre venstresidens argumentasjon, sammenlignes barnehagedrift med andre varer og tjenester. Er det egentlig prinsipiell forskjell på å selge barnehagetjenester, brød, busstransport eller frisørvirksomhet – og er det ikke en språklig mistenkeliggjøring å bruke «profitør»-begrepet om disse barnehagene? Kan hende bør de heller kalles «private leverandører» som bakeriene og busselskapene?
Dessuten er det gjerne de private aktørene som står for innovasjon i sektoren, og som derfor sikrer mangfold og valgfrihet, hevdes det. Det er dessuten flere av de private som ligger lengst fremme med tanke på pedagogtetthet og gode etterutdanningssystemer.
Det er liten tvil om at full barnehagedekning ble mulig takket være stor innsats fra private aktører – ofte med gode ideer, høy personlig økonomisk risiko og hjerte for barna. Men tenker vi fremover, er det allikevel viktig å være prinsipielle.
Det oppstår nemlig et stort paradoks når utdanningspolitiske føringer på den ene siden løfter frem barnehagen som det første leddet i utdanningskjeden, men på den andre siden ikke legger de samme driftsprinsippene til grunn for barnehager som for skoler.
Mulighetene for å drive private skoler er svært begrenset, og det råder i tillegg et klart forbud mot å ta ut profitt. Det er bare dersom skolen tilbyr et pedagogisk eller livssynsmessig alternativ til offentlig skole at slike skoler normalt får statlig støtte. Og på den måten kan staten oppfylle foreldres rettigheter slik det blant an-
At skolene våre ikke er privatisert som busstransport, søppeltømming og brøyting av veiene, skyldes at skole er en helt spesiell type institusjon i et lokalsamfunn.
net er nedfelt i den europeiske menneskerettighetserklæringen – uten å rokke ved prinsippet om at utdanning i hovedsak er offentlig eid og drevet.
Det finnes krefter på høyresiden som i sin iver etter å la nyliberale styringsformer gjennomstrømme alle sektorer, vil hevde at barnehagesektoren her ligger foran skolene i utviklingen, og at paradokset kan løses ved at skolesektoren følger etter med hensyn til å slippe private krefter løs.
Det er derimot langt fra at en slik politikk får gjennomslag. Det er ingen som etterlyser private gründere i drift av grunnskoler, og det er noen særlige grunner til det. At skolene våre ikke er privatisert slik som busstransport, søppeltømming og brøyting av veiene, skyldes at skole er en helt spesiell type institusjon i et lokalsamfunn. Det er mer enn et sted for produksjon av kunnskap innenfor gitte standarder, og driftsformen er ikke basert på en foreldet ide om rigid offentlig driftsmonopol.
Skole er en møteplass for barn og foreldre fra ulike klasser, ulik etnisk og kulturell bakgrunn og ulike livssynsmessige ståsted. Det er dessuten stedet for 17. maifesten, for valglokalene og for folkemøtene, bygdekinoen og ungdomsklubben. I sløydsalen møtes foreldrene på friundervisingskurs på kvelden, i musikkrommet øver musikkorpsene og i gymsalen idrettslagene og folkedansgruppene.
Skolene er med andre ord en av de viktigste arenaene hvor mangfold utøves og oppleves også utover vanlig skoletid. Og det er etter min mening en tilleggsverdi ved utdanning at det foregår i disse lokalene som er eid og drevet av fellesskapet, og som er et knutepunkt i et lokaldemokrati. Det handler om skolens vide danningsoppdrag.
For meg er det åpenbart at barnehagene, dersom de skal inngå som første ledd i utdanningssystemet, prinsipielt bør ha de samme driftsmessige rammene omkring seg. Også barnehagen har et danningsoppdrag om å bidra til at barna opplever hva demokratisk deltagelse er, og da er husets plass i nærmiljøet og fellesskapets eierskap til det, viktig.
Barnehageløftet hadde aldri gått så fort uten private aktører, og innsatsen fra de mange idealistiske gründere har all grunn til å bli anerkjent. Men ambisjonen bør være at barnehagene på sikt skal eies og drives som resten av utdanningssystemet, av kommunene, altså oss alle. Og unntak bør normalt bare gis til livssynsmessige og alternative pedagogiske initiativ. Det er altså på tide at bremsene settes på med hensyn til mulighet for profitt og økt kommersialisering i barnehagene.