Tørre tall innrammet av fargerik dekor
Uansett hvor mye man legger til eller trekker fra. Svaret blir uansett det samme: Disse budsjettprotokollene er fantastisk vakre, og ble laget i mer enn én håndvending.
Det kan få fram latter, det kan gi grunnlag for ettertanke. Det kan gi ren informasjon, det kan gi grunnlag for kreativitet. Arkivet er mangfoldig, og favner om så mange felt. Det er rikt – og det kan være svært vakkert.
Wow-faktoren har muligens en annen mening i arkivbransjen enn i andre sammenhenger. Men det var en slik følelse som dukket opp da disse protokollene fra Kristiansand kommune kom for en dag. I underkant av 60 regnskapsprotokoller er dekorert med unike, særegne mønstre og fargekombinasjoner. Slik marmorering har du kanskje sett på bøker av eldre dato, men hvordan blir disse laget?
DE ELDSTE VAKREST
Protokollene fra Christianssand by skriver seg tilbake til 1830-tallet, de eldste fra før formannskapsloven i 1837. Vi ser en endring i mønster på bindene utover århundret, fra det mer spesielle, til det mer generelle. Fra flere farger til tofargede permer. Det kan vi se i sammenheng med utviklingen innen boktrykking. Utover på 1800- tallet økte etterspørselen etter trykte bøker, som et resultat av skolegang og leseferdigheter. Også kommunenes oppgaver økte, dokumentmengden økte og man trengte flere permer å pakke dem inn i. Regnskapet sa kanskje at regnskapsbøkene burde være en mindre utgiftspost for bykassen?
GUSTAV-MARMORERING
For å få et godt svar på hvordan protokollene får slike mønstre, har vi fått hjelp av eksperter innen håndmarmorering. Ole Skaarnes jobber med konservering på Riksarkivet, og har gitt oss et innblikk i teknikken som kalles Gustav-marmore- ring. Denne typen marmorering ble utført i et kar med en grunning av islandsk mose kokt i en vannløsning. Etter at grunningen hadde godgjort seg i 3-7 dager hadde den fått en oljeaktig substans, og det var tid for å lage kunst.
Grunningen ble helt oppi et kar av en viss størrelse før det ble tilsatt farge. På den tiden var dette organiske pigmenter løst opp i en vann- og spritløsning sammen med gummi arabicum.
OKSEGALLE
Fargene måtte flyte oppå grunningen, og til dette brukte de oksegalle. Hver farge måtte ha oksegalle, og hver farge måtte ha ulike mengde av dette for at fargedråpene skulle få forskjellige størrelser og få evnen til å spre seg. Fargene ble dryppet etter tur og behov over grunningen i karet, for å få det mønsteret man ønsket.
Så fant man fram papiret som skulle bli kunst. For at fargene skulle feste seg til papiret, ble det strøket inn med en vannløsning med alun. Denne metoden ville ikke vært godkjent av en konservator i dag. Bruk av alun er bannlyst, ettersom det bryter ned papiret, og prosessen er irreversibelt. Når papiret var tørt, var det klart for å bli dekket av vakre farger og mønster.
DYPP OG TØRK
Man kan se for seg at det var knyttet en viss spenning til neste del av arbeidet. Papiret måtte forsiktig legges oppå fargemotivet i karet, for så å bli løftet rolig opp. Gikk alt etter planen, satt det et flott fargebilde med «Gustav-mønster» igjen i papiroverflaten.
Til slutt måtte appiret skylles lett i vann og henges til tørk over natta. Så kunne papiret festes til for eksempel en innbundet bok, som vi ser så mange flotte eksempler av gjennom hele 1800- tallets regnskapsprotokoller i Kristiansand.
Skulle man gjenta marmoreringsprosessen, måtte all overskytende farge dras bort