Amazing Grace, tårer og trekkspill

Det fine med trekkspill er at du kan ta det med deg hvor som helst, i båten, på hytta, ut i det fri. Jeg spiller gjerne for andre, men det hender også jeg tar det fram når jeg er helt alene. Jeg elsker melodiene på Amazing Grace og Nærmere deg, min Gud. Da kommer tårene – jeg er ikke sønn av min far og barnebarn av min farfar for ingenting. Da er det som jeg er med i et jordisk og himmelsk lovsangskor av enorme dimensjoner i tid og rom: «Kom, la oss juble for Herren og rope høyt for vår frelses klippe! La oss tre fram for Ham med lovsang og hylle Ham med sang og spill!» (Salme 95, 1f). Det er så befriende å gi seg hen i sangen, tilbedelsen, musikken, la lovsangslyden fylle tid og rom, gi seg over til frelsens kilde, nådens oase, fredens opphav. Jeg husker sanggleden fra søndagsskolen i Skippergada på Randøya, fellesskapet i Yngreskoret på Frikstad bedehus, løftede hender i jublende lovsang i katedraler og kirker på ulike språk i mange land. Og når jeg står alene og spiller Amazing Grace og Nærmere deg, min Gud og tårene triller, lengter jeg hjem, til den store dagen, da lovsangen og tilbedelsen skal nå høyder vi nå bare aner, og jeg blir så glad og trygg – for: «Herren er mitt lys og min frelse, hvem skal jeg da frykte? Herren er et vern om mitt liv, hvem skal jeg da skjelve for?» (Salme 27, 1). Amazing Grace. Nærmere deg, min Gud. Velsignet helg!