Prinsessen som tapte halve kongeriket og reddet monarkiet
31. august var det tjue år siden Prinsesse Diana omkom i en bilulykke i Paris. Eventyrprinsessen døde, men arven etter henne lever i beste velgående.
Forskere fra Universitetet i Agder presenterer nye kronikker under de årlige forskningsdagene fra
20. september til 1. oktober.
Diana førte det britiske folk nærmere de kongelige, og monarkiet endret seg gradvis. Prinsessen var populær da hun var i live, men om mulig enda mer populær etter sin død. Historikere mener begivenhetene rundt hennes liv og død var blant de viktigste i det tjuende århundre. Diana døde bare noen måneder etter at Tony Blair ble valgt til statsminister, men Dianas bortgang er sett på som en større hendelse enn Blairs historiske valgskred.
Hovedgrunnen var folkets reaksjon på dødsfallet. Timer etter bilulykken, da nyhetsbulletinene rant inn til britiske medier, sto folk opp midt på natta for å følge utviklingen. De trodde ikke det de hørte. Prinsessen som tapte kongeriket, hadde vunnet folkets hjerter og var på få år blitt omdannet til et slags udødelig ikon.
Selv om Diana kom fra aristokratiet, ble hun sett på som en kvinne av folket. Hun snakket om ømtålige tema som spiseforstyrrelser, hjemløse og HIV på et språk som folk forsto. Hun rakte ut en hånd til folk i disse gruppene. De identifiserte seg med henne, en prinsesse som selv hadde hatt spiseforstyrrelser. Kontrasten til et distansert og følelsesløst monarki var stor.
Skilsmissen fra Prins Charles hadde snudd folkeopinionen mot kongefamilien. Historien var at kongehuset hadde behandlet henne dårlig under ekteskapet, mens hun etter skilsmissen ble ansett som et problem. Etter skilsmissen var hun per definisjon ikke kongelig, men fremdeles mor til landets fremtidige konge.
Hvordan skulle monarkiet for- holde seg til Diana? Uken frem til begravelsen hennes skulle bli skjellsettende for det britiske monarkiet og deres forhold til det britiske folket.
Dødsfallet utløste en voldsom harme mot media. Dianas bror, Jarlen av Spencer, anklaget media for å ta livet av henne og folk rettet sitt sinne mot pressefotografer spesielt. Jakten på Diana hadde blitt et begrep og fotografer kappet om å ta de beste bildene av henne, ofte der hun var irritert eller provosert. Paparazzier lå på hjul inn i tunnelen i Paris. Tabloidavisene grafset i hennes privatliv og hun ble et felleseie alle ville ha en bit av.
Etter hvert begynte pressen bokstavelig talt å fraskrive seg ansvaret for hennes død på lederplass. Andre historier om Dianas forhold til pressen kom frem. Hun var ikke bare et offer for medienes overtramp, hun brukte også media til å fremme sine egne synspunkter og perspektiver. Kameraene likte Diana, men Diana likte også kameraene. Hun brukte deler av media for å slå tilbake mot kongehuset og beskyldninger som ble rettet mot henne.
Da disse historiene kom ut, klarte media å dreie folkets sorg til et sinne rettet mot kongehuset. I dagene etter dødsfallet var det stillhet som preget monarkiet. Ingen uttalelse, ingen flagg på halv stang eller tegn til annen passende respons. Stillheten fra Balmoral-slottet i Skottland, hvor kongefamilien befant seg, sto i sterk kontrast til folkemassene som møtte opp flere steder i London. Kravet fra folket var at monarken måtte legge til side etikette og gamle flaggtradisjoner, komme seg til London og vise seg i sorgen sammen med familien og folket.
Midt i konflikten mellom Charles og dronningen, og mellom folket og monarkiet, jobbet statsminister Blair for å få dronningen til å snu. Etter mye tautrekking bøyde monarkiet av. Kongefamilien kom til London, de deltok i sorgen og var med på å planlegge begravelsen som skulle finne sted i Westminster Abbey. De kongelige begraves normalt på Windsorslottet, men Blair var klar på at folket måtte få delta i begravelsen og ta farvel med Diana på en verdig måte. Folkets prinsesse, som Blair kalte henne, måtte få hvile i folkesjelen til de som hadde møtt frem for å ta farvel med henne. Begravelsen ble fulgt av tusenvis i Londons gater, samt 32 millioner Tv-seere, nest flest i britisk Tv-historie.
Uken etter Dianas død var sannsynlig den viktigste uken for det britiske monarkiet i moderne tid. Gradvis skjønte dronningen at hun var ute av takt med folket. Kongehuset var mer opptatt av å bevare tradisjoner og følge gamle regler enn å være nær et folk som sørget. Det førte til en større åpenhet og ikke minst en større bevissthet rundt monarkiets tilstedeværelse i det britiske samfunnet. Dianas åpenhet og omsorg for andre mennesker ses videreført i hennes to sønner, William og Harry. Til og med dronningen har vært mer ute blant folk enn hun var før Dianas død. To nylige eksempler på det er etter terroren i Manchester og storbrannen i London, hvor dronningen tok seg god til å besøke ofre for de to tragediene.
Selv om folket i uken etter Dianas død vendte seg mot kongefamilien, var monarkiet aldri truet. Hun var ikke prinsessen som veltet denne tusen år lange institusjonen. Tvert i mot. Begivenhetene i hennes liv og særlig etter hennes død bidro trolig til å redde det britiske monarkiet. Dianas liv og død var starten på en moderniseringsprosess som har gjort monarkiet enda mer populært i det forente kongeriket. Arven etter Diana lever fremdeles i beste velgående, både i kongefamilien og i folket.