Hvor kommer hatet fra?

Tirsdagens Kilden-premiere på «Jeg vil vaske verden ren» er en viktig forestilling om

Den generasjonen som opplevde 2.verdenskrig på kroppen vil huske utryggheten ved ikke å vite hvem man kunne stole på og hva slags konsekvens dine nære personers verdisyn kunne ha for deg selv eller dem du var glad i. Den generasjonen er nå i sin siste livsfase, men mange rundt om i verden har det slik også i dag. Vi trenger å minnes på hvor farlig det er å ha intelligente personer med stort engasjement, ekstreme overbevisninger og avsky for enkelte mennesker eller folk i sentrale maktposisjoner. Historien formidles med større effekt når den følges av et sterkt audiovisuelt uttrykk som gir gjenklang i våre egne følelser og vår egen kropp. Vi som er vant til å være trygge trenger noen rystelser for å klare å ta inn over oss andres lidelser. Takk til Kilden som finner plass til å fortelle oss historien om Halldis og de mørke årene på en måte som får oss til å kjenne!,og forhåpentlig gjenkjenne!

Manus, regi og scenografi gjenspeiler det strenge, pompøse uttrykket som kjennetegnet nazitiden. Med portrettet av Halldis Neegård Østbye får vi også et bilde av hva som preget samfunnet i disse mørke årene.

Halldis utviklet seg fra å være en modig feminist til å bli en alvorlig forstyrret jøde- og menneskehater. Vi får stadig tilbakeblikk i Halldis sin oppvekst, og dermed en slags forståelse av hva som kan ha formet henne. Hun lette etter en livsoppgave, og fant den dessverre i å «vaske verden ren» for uønskede mennesker og «raser». I hennes livsløp ble denne oppgaven så viktig at det gjorde henne syk. Scenografi med lys er fantastisk og overveldende. Dimensjonene får skuespillerne til å virke små – et symbol på at mennesker er sårbare i systemer der målet helliger middelet, uansett mål. Kostymedesignet er gjennomarbeidet og tidsriktig. Et kraftfullt, dynamisk lydbilde komplementerer opplevelsen. Skuespillerprestasjonene er gjennomgående gode og avspeiler en stringent og tydelig regi. Ensemblet utgjør et dynamisk team som formidler en helhetlig framstilling av teksten.

Budskapet mot slutten kulminerer i spørsmålet: Hvor kommer alt hatet fra? Forestillingen kan ikke svare på hvordan jødehatet oppstod nettopp hos Halldis, men kveldens 100 minutter må likevel gi hver enkelt publikummer tanker omkring dette – og publikum skal som kjent ikke undervurderes. Nazitiden viste oss flere eksempler på at enkeltpersoner med hat for visse folkegrupper lett kan utnytte en situasjon der noen blir definert som mindre verdt enn andre. Dette