Presisjon av en annen verden

NOVELLER

«Jeg har ennå ikke sett verden»

Roskva Koritzinsky Aschehoug

Tittelnovellen i Roskva Koritzinskys nylig utkomne novellesamling handler om en kvinne som prøver å takle sin egen sorg etter at kjæresten er død. Historien om den etterlatte som utforsker savnet og sorgen kretser – som mange av de andre tekstene i «Jeg har ennå ikke sett verden» – rundt melankoli, minnefremkalling, rus og søken etter identitet. Koritzinsky behandler følelser og stemninger med en så høy grad av språklig presisjon at man som leser føler seg ivaretatt, utfordret og nesten litt overstimulert.

Mange av novellenes hovedpersoner prøver å forstå seg selv, uten å komme til bunns i hvem de er, eller hva de vil. Kvinnen i åpningsnovellen går fra forhold til forhold. Hun har alltid den samme lidenskapen i begynnelsen, men etter hvert går hun lei, gjør det slutt og begynner på nytt et annet sted, bare for å få tiden til å gå. Hun mangler evnen til å danne preferanser, blir sjelden frastøtt og sjelden begeistret.

Koritzinskys noveller har ingen tradisjonell handling eller novelle-dramaturgi. Historiene kretser rundt relasjoner, som mellom far og datter eller mor og datter, og kommer i form av løsrevne situasjoner og betraktninger. Selv om fortellingene hopper frem og tilbake i tid, og selv om for- fatteren tillater seg mange digresjoner, er det aldri fare for at den røde tråden forsvinner.

Koritzinsky har stålkontroll. Alt hun skriver oppleves vesentlig, og ingen språklige bilder er forslitte eller klisjéaktige, men tvert imot like slående som de er mørke, som den deprimerte kvinnen i novellen «Bønn og anklager»:

«Hun orket ikke å dele hverdagen med noen, leve i påsyn av et annet menneske, det var som om depresjonen slo til med dobbel styrke når det var andre til stede for å bevitne den.»

«Jeg har ennå ikke sett verden» er nesten som tettpakket poesi. Dette er et ettertenksomt prosjekt, med et beundringsverdig litterært overskudd.