Mannen som vil splitte Spania
Catalonias krigerske president ønsker å løsrive sin region fra den spanske staten. Og helst nå, med det samme. Vil han klare å påføre Spania et banesår?
Det er ikke mange politikere som kan skryte av at de har vært med på å grunnlegge en ny stat. Carles Puigdemont håper at han blir en av dem. Den 54 år gamle katalanske presidenten med det nesten ikonisk rufsete håret har mistet tålmodigheten overfor sentralregjeringen i Madrid.
Puigdemont mener det er på tide at hans region, Catalonia – med et innbyggertall på over sju millioner og en stolt regional hovedstad i Barcelona – løsriver seg fra Spania for å stå på egne bein.
Derfor har han – til Madrids store fortvilelse – innkalt til folkeavstemning 1. oktober om et ja eller nei til uavhengighet. Meningsmålinger antyder at han har gode sjanser for å få jaet han ønsker seg.
Puigdemont vil gjerne forklare hvorfor han ønsker en avstemning. Fordi han er lei av å høre på stemmer som mener at han risikerer å rive Spania og Europa i filler.
– Den katalanske folkeavstemningen er et demokratisk forslag. Derfor kan man ikke starte med å betrakte det som et problem, sier han energisk.
– Siden Francos fall i 1975 og Eu-medlemskapet i 1986 har Spania utviklet seg raskt. Helt ærlig – hva i all verden er det dere er så misfornøyde med?
– At Spania ikke anerkjenner den katalanske identiteten. Vi har kommet med mengder av forslag for å forbedre forholdet mellom Catalonia og Spania. Vi har støttet høyre- og venstreorienterte regjeringer i oppgangs- og nedgangstider. Men når vi kommer med desentraliserende forslag er svaret et blankt nei fra spansk side.
300 år MED ONDT BLOD
– Noen ganger kan det være vanskelig å forstå hvor deres selvstendighetsdrøm kommer fra. Hva er det som driver den?
– Catalonia er en gammel, europeisk nasjon med egen kultur, eget språk, egne institusjoner og egne borgerrettigheter. Jeg er den 130. katalanske presidenten. Våre institusjoner stammer helt tilbake til 1359, men vi tapte våre rettigheter i 1714, da den første spanske kongen av Bourbon-slekten bestemte seg for å forby det katalanske språket – og våre lover og rettigheter. Han fratok oss retten til å ha en katalansk stat.
– Etter Francos fall i 1975 var det mulig å være både katalaner og spanjol. Vi hadde en pakt i grunnloven. Pakten ble imidlertid brutt i 2010, da en grunnlovsdomstol be- stemte at pakten var grunnlovsstridig. Nå må man frasi seg sin katalanske identitet for å være fullverdig spanjol. Da det skjedde var det over. Vi måtte slå i bordet og si at nok er nok.
TERROREN
– Dere har nylig vært offer for et brutalt terrorangrep. Ville det være lettere å bekjempe terror innenfor en nasjonalstat?
– Jeg kan huske at sterke nasjonalstater som Frankrike og Storbritannia har blitt utsatt for meget alvorlige angrep, så det skal jeg ha i bakhodet.
– Og så må jeg minne om at vi i årevis har bedt om at vår politistyrke får delta i Europol-samarbeidet for å dele kunnskap og etterretning og oppnå større effektivitet i kampen mot terror. Det baskiske politiet er med i Europol, så hvorfor får ikke det katalanske være med? Bare fordi de baskiske politikerne har stemt for den spanske statens budsjett.
– Altså, «Hvis dere stemmer for budsjettet får dere lov til å være med i Europol». Om vi var uavhengige ville vi selvfølgelig deltatt i Europol.
RIKEST I KLASSEN
Det er lett å se på dette som et spørsmål om penger. Catalonia har omtrent samme brutto nasjonalprodukt som Sør-afrika, og per innbygger ligger dere nesten dobbelt så høyt som sørvestlige regioner som Andalucia og Extremadura. Det virker nesten som at dere vil løsrive dere fordi dere er den rikeste regionen i Spania?
– Det er selvfølgelig ikke sant. Vi vil fortsette med å bidra til de fattigste områdene i Spania. Dersom Catalonia blir uavhengig, ønsker vi å fortsette med å utvikle områder som Extremadura. Det vil jeg gjerne slå fast.
– For det andre: Vi produserer nå rundt 20 prosent av Spanias totale BNP, men de siste 20 årene har vi mottatt gjennomsnittlig åtte til tolv prosent av statsbudsjettet. Hvert år sender vi åtte prosent av vår verdiskaping til Spania, og det er penger vi ikke får noe tilbake for. Det tilsvarer 16 milliarder euro (150 milliarder norske kroner, red.anm.) per år. Slik kan vi ikke ha det. I mange år har vi fortalt den spanske staten at vi må endre på dette forholdet, men Spania sier nei, igjen og igjen. Om dette fortsetter vil det bli alvorlig, og det er ikke godt nytt for Europa.
Må FUNGERE
– Hvorfor ikke?
– For dersom den spanske økonomiens lokomotiv ikke fungerer, vil det få følger for hele den spanske økonomien og den europeiske økonomien. Vi er sikre på at et mer rettferdig forhold mellom våre utgifter og vår andel av statsbudsjettet vil forbedre forholdet mellom oss og Spania, og det vil være godt nytt for både den europeiske og den spanske økonomien. Det er i vår egen interesse at Spanias økonomi fortsetter å vokse. Vårt prosjekt er ikke rettet imot Spania.
– Men de føler jo at det er det?
– Ja, men det følte de nok også da Spania mistet sine søramerikanske kolonier. Nå har de imidlertid et veldig godt forhold til landene i de tidligere koloniene.
HVA MED SKOTTENE?
– Da Skottland stemte om uavhengighet i 2014, valgte velgerne til slutt å bli i den britiske unionen fordi de var redde for at den skotske økonomien ikke var sterk nok til å stå på egne ben. Vil katalanerne gjøre det samme om det en dag blir gjennomført en bindende avstemning?
– Nei, Skottland valgte mellom uavhengighet og utvikling, ikke status quo. Den britiske regjeringen gjorde seg populære ved å tilby incentiver som alternativ til uavhengighet. Spania tilbyr oss ikke noe nytt og attraktivt, men status quo. Noe som ikke funger og som ikke har noen fremtid. Så det er ikke det samme.
– Og selvfølgelig blir avstemningen bindende. Vår regjering og vårt parlament har lovet å følge den. Om nei-siden vinner, kaller jeg inn til nyvalg med det samme. Men om ja-siden vinner, slik jeg håper, skal vi selvfølgelig forhandle ut fra det som en uavhengig stat.
IKKE TIL KRIG?
– Men regjeringen i Madrid har jo sagt at de nekter å anerkjenne et ja i avstemningen. Helt ærlig – dere er da vel ikke sterke nok til å gå i krig mot Kastilla?
– Haha, nei, det er jo selvfølgelig logisk at Spania ikke vil akseptere avstemningen om det blir et ja. Men europeisk politikk er karakterisert av én enkelt idé: realpolitikk. Dersom de fleste katalanere ønsker uavhengighet, vil de fleste europeere nok ikke være så glade, men til sjuende og sist må Europa bøye seg for realitetene og godta full uavhengighet. Så like etter avstemningen vil jeg kalle inn til samtaler mellom Spania og EU for å finne ut av hvordan vi kommer gjennom denne overgangen.
– Mange europeiske regioner med selvstendighetsbevegelser – fra Belgia til Italia – har blikket rettet mot Catalonia. Står ikke dere ansvarlig dersom avstemningen utløser en kjedereaksjon som får hele Europa til å eksplodere?
FORSKJELLIGE SITUASJONER
– Nei. Hver eneste situasjon er forskjellig. Forholdet mellom Flandern og den belgiske staten er ikke sammenlignbar med vår situasjon. I Belgia samarbeider de som allierte. I Italia er det igjen en helt annen situasjon.
– Vår bevegelse i Catalonia er ikke basert på identitet. For 70 prosent av katalanerne gjelder det at de har en far, en mor eller to foreldre med røtter utenfor Catalonia. Vi er et flerartet, flerspråklig og flerkulturelt samfunn, og det er vi stolte av. Så våre krav er ikke de klassiske kravene. Vi ønsker å bygge en moderne stat. Det siste vi tenker på er flagg, grenser og pass. Den slags er ikke så viktig for oss. Vi fokuserer ikke på krig, men på redskapene vi skal bruke til å forbedre vår økonomi og samarbeide med resten av verden.
– Vårt mål er å skape en bedre verden, kjempe mot klimaendringer og løse den humanitære krisen i Middelhavet. Det er saker som er viktige for oss. Det skal bli en moderne stat, ikke en gammeldags.