Friskolene – korte, kristne nesetipper og demokratiske prinsipper
I sitt innlegg i Fedrelandsvennen 28. september sparer ikke Helge Sten Torbjørnsen fra Farsund Venstre på kruttet i sitt angrep på KRF og andre som har et annet syn på friskolepolitikken enn det han selv har.
Åstøtte etableringen av kristne friskoler er ifølge Torbjørnsen både «å skite i Norge» og en trussel mot et bærekraftig demokrati og en ektefungerende rettstat.
I dag går 1,6 prosent av elevene i grunnskolen og i overkant av 3 prosent av elevene i den videregående skole på en kristen friskole. Det er vanskelig å forstå hvordan dette kan utgjøre noen som helst trussel mot demokrati, rettstat eller den offentlige skolen. Tvert i mot mener KRF at friskolene utgjør et viktig alternativ og supplement til den offentlige skolen. Det gode arbeidet som gjøres ved KVS, Drottningborg, Kristelig Gymnasium, Danielsen og mange andre kjente og mindre kjente friskoler på kristen grunn, fortjener å løftes fram og støttes, ikke mistenkeliggjøres.
Undersøkelser viser også at kristne friskoler generelt har en mangfoldig og sammensatt gruppe elever, med et bredt spekter av trossamfunn og kulturelle bakgrunner representert. Det er ingenting som tilsier at ikke disse skolene både kan være og er flotte integreringsarenaer.
Krfs friskolepolitikk bygger på foreldreretten, som er forankret i en rekke menneskerettighetskonvensjoner, deriblant den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen. Foreldreretten verner om foreldrenes rett til å sikre sine barn en opplæring og oppdragelse som er i samsvar med deres egen overbevisning. I et pluralistisk samfunn skal kvaliteten i demokratiet kjennes på hvordan storsamfunnet behandler minoritetene.
Her registrerer jeg at Torbjørnsen har et annet syn. Han ser slik jeg forstår det på etableringen av friskoler som et demokratisk problem, for som han skriver: «sannsynligvis er det ikke et flertall i Norge som ønsker private kristne skoler». Dersom et slikt syn på menneskerettighetene og vernet om mindretallsrettigheter hadde vært dominerende i Norge, tror jeg det ville det vært en langt større trussel for en harmonisk utvikling av et mangfoldig samfunn enn at i overkant av 2 prosent går på kristne friskoler.
Samtidig som KRF forsvarer friskolene, kjemper vi hardt for en sterk og god offentlig skole. Vi deler ikke høyresidens ønske om mer marked og flere kommersielle aktører som får drive business på skattefinansiert skoledrift. Samtidig sier vi klart i fra mot venstresidens forsøk på å utvanne foreldreretten, og å fjerne forutsigbarheten for mange flotte, alternative private skoler som vi har i dagens skoleNorge. Kommuner skal ha lov til å si tydelig i fra dersom de anser at en friskoleetablering vil føre til alvorlige problemer for den offentlige skolen. Det gjelder uansett partifarge. Men, kommunene skal ikke gis noen vetorett i slike spørsmål.
Uavhengig av debatten om friskoler og kristne friskoler, mener KRF at det er viktig at alle elever i den norske skolen får en grundig kjennskap til kristendommen og vår kristne kultur- og verdiarv.
Kristendommen har på en spesiell måte preget vårt samfunn og vår kultur. Forfatteren Jens Bjørneboe utrykte det bra: «Kristendommen har preget to årtusener; den har skapt vår verdensdel, den har formet vår kultur. Å fortie at kristendommen er vårt grunnlag og vårt sentrale kultureie, det ville være tendensiøst. Det ville være grov historieforfalskning.” En trygghet og kjennskap til egne røtter gjør mennesker tryggere og mer åpne i møte med mennesker med en annen tro og kulturbakgrunn.
Forøvrig er jeg helt enig med Torbjørnsen i at vi må lære å akseptere og forstå hverandre og at det er viktig å bygge tillit og ikke mistro og mistenksomhet mellom mennesker. I så måte er hans innlegg, der han skriver nedlatende om korte kristne nesetipper, utdaterte holdninger og om mennesker som lar tro og dødsangst trumfe fornuften et særdeles dårlig bidrag.
❞ Samtidig som KRF forsvarer friskolene, kjemper vi hardt for en sterk og god offentlig skole.