Da høstferien fremdeles var potetferie
Før var høstferien bestemt etter når potetene var innhøstingsklare. Nå spiser vi nesten ikke poteter, men skal likevel ha ferie.
– Før i tiden var det ingen som fikk fri da vi hadde skolefri. Alle måtte trå til da høsten kom, både store og små, sier Åge Repstad (85).
Repstad fra Søgne er ikke selv oppvokst på gård, men som man kan se på bildet over var han i 1941 én av mange barn i kommunen som måtte hjelpe til da høsten kom.
Den gangen het det «potetferie», og er årsaken til at skolebarna i dag får fri om høsten. Og formålet var noe helt annet enn avslapning.
en sosial levning
Begrepet «potetferie» kom først til rundt krigen. Reidar Almås, professor i norsk senter for bygdeforskning på NTNU, forklarer utviklingen.
– Før og under krigen tok bøndene uansett barna ut av skolen for å hjelpe til på høsten. Av den grunn ble «potetferien» nasjonalt regulert i etterkrigstiden til å gjelde alle barn. Barn som ikke kom fra gård fikk derfor også mulighet til å tjene litt penger, og bøndene fikk billig arbeidskraft, sier Almås.
Almås har selv drevet gård i 33 år, og var som barn med på innhøsting under «potetferien».
– Barna var gjerne inndelt i felt og plukkelag bestemt etter alderen. Når man var ferdig på en gård, beveget man seg videre til neste gård i bygda. Man holdt gjerne på frem til det ble mørkt, forteller han.
Professoren påpeker at det var en sosial glede rundt «potetferien», tross mye arbeid.
– Barna kunne vaere ned i syvårsalderen, så det er ingen tvil om at det var barnearbeid. Men det var ikke sett på som en plage, men heller mye moro. Det kunne gjerne bli litt rivalisering mellom lagene, og en slags godmodig knuffing. I tillegg var det alltid forbundet med gode potetmiddager og mange pauser, sier han videre.
Men ved begynnelsen av 80-tallet var konseptet nesten forsvunnet.
– Før og etter krigen hadde nesten alle bønder poteter. Det store skiftet kom derfor på slutten av 70-tallet da potetdyrking ble spesialisert. Samtidig skjedde det en mekanisering av potetopptakingen. Høstferien er derfor en sosial levning fra en annen tid, spart fordi skolene fant ut at det ikke var dumt med et avbrekk, sier Almås.
HESTERYGG fra ung alder
En annen som husker «potetferien» godt, er Øyvind Kvaale (71) fra Søgne.
– Fra ung alder måtte jeg hjelpe min far med alt fra grassing til innhøsting av kål og potet, også i feriene. Da jeg var rundt ni år fikk vi traktor, og jeg kjørte den fra første stund. Det var jo helt normalt å hjelpe til, så man reagerte ikke på det, sier Kvaale.
På bildet ser man ham på hesteryggen med sin far, Ragnar Kvåle og tante Elisabeth Kvaale bak hesten. På bildet er han rundt fem år.
– Da jeg var så ung hadde jeg nok ingen funksjon, og var med mest fordi jeg synes det var gøy. Men da jeg ble litt eldre satt jeg ofte på hesteryggen mens min far gikk bak og spredde kalk. Jeg husker det fordi det ofte var ganske tungt når hjulene på kjerra kilet seg ned i jorda, forteller han.
Kvaale har bodd i Oslo siden han var 25 år. På spørsmål om hva som er en vanlig høstferie i dag, svarer han:
– Da ungene var små dro vi gjerne på hytta eller utenlands i høstferien. Ungene har ikke opplevd å jobbe slik vi gjorde. Det er helt klart en ny tid, men de har hjulpet med andre ting som husarbeid og matlaging, sier Kvaale.