Visuelt sterkt figurteater
«Poteter har ingen vinger» og «Den fri kjaerlighets by» har begge sømløse overganger mellom dukker og skuespillere – men varierende tekstkvalitet.
dens egen produksjon, som vises – mens Tormod Lindgren og Aina Villanger/edvard Munchs «Den fri kjaerlighets by» er gjestespill på kveldstid.
«Poteter har ingen vinger» er skrevet av Christina Veronica Mauer, og ble første gang vist under Dramatikkfestivalen i 2004 og har siden vaert vist flere steder i Norge. Uten at jeg helt forstår hvorfor, da teksten etter min mening er forestillingens svakeste element. Her møter vi Clara og Fritjolf, et par på omlag førti år, som for syv år siden mistet sin seks år gamle datter Lela. Det er et par i sorg, som sliter med å finne mening i tilvaerelsen – helt til de møter Potetjenta. Sistnevnte er rett og slett en potet – som snakker. I likhet med Clara og Fritjolf er hun alene i verden – hennes potetforeldre forsvant opp i himmelen via en potetmosfabrikk, som Potetjenta klarte å rømme fra.
Innledningsvis ser vi Clara (Laura C. B. Vallenes) og Fritjolf (Johannes Blåsternes) legge blomster på en grav. Her er det skuespillerne som forestiller karakterene, og naermest sømløst smyges dukkene fram – slik kan Vallenes og Blåsternes veksle i rollene, de kan selv spille Clara og Fritjolf, og de kan bytte på å vaere Potetjenta. Noen av forestillingenes fineste øyeblikk skjer i nettopp disse overgangene – som når Fritjolf må redde Potetjenta fra Potetmosmaskinens skarpe kniver, materialisert gjennom Vallenes med hansker med knivfingre som får meg til å tenke på Roald Dahls «Heksene» og Johnny Depp i filmen «Edvard Saksehånd». Her spiller de på tilskuerens fantasi på en måte jeg skulle ønske det var mer av i forestillingen – både utøverne og scenografien kunne tatt mer plass, spilt mer på drømmens logikk! Men manus tillater ikke så mange krumspring, det er mye mellommenneskelige relasjoner formidlet gjennom platte replikker.
I «Den fri kjaerlighets by» har derimot drømmelogikken (eller absintrusen?) fått større boltreplass. Munchs noe fragmenterte tekst fra 1904 er bearbeidet av poet Aina Villanger. Teksten er en satire over Kristiania-bohemen, hvor karakteren Sangeren (som her er en dukke som ligner på Munch selv) kommer til Den fri kjaerlighets by der han søker uforpliktende kjaerlighet. I stedet treffer han Dollarprinsessen, som vil eie ham og gjennom hans ufrihet selv forbli fri. Forestillingen er scenograf Tormod Lindgrens debut som regissør, hvor han har skapt enhet i rom, objekter og utøvere. Også her veksler skuespillerne på å spille selv og å vaere dukkeførere – samt å vaere begge deler samtidig. Dukkene oppleves som forlengelser av skuespillerne – eller kanskje er det egentlig omvendt. Lindgren har latt seg inspirere av karakterene i Munchs malerier når han har laget disse dukkene, og de er karaktersterke og kan minne litt om Steffen Kvernelands tegninger av Munch.
Det virker også som om Lindgren har hatt en friere omgang med Munchs tekst, at han leker med den i stedet for å forsøke å fullbyrde den. Det tidvis oppstyltede språket overdrives med lange og skarpe konsonanter, med haltende rytme og pompøse stemmer, og det teatrale brukes som et virkemiddel som skaper distanse til materialet, uten at det blir fullstendig latterliggjort. Det ekspressive og absurde i Munchs tekst speiles med tilsvarende ekspressivitet og absurd, på grensa til obskøn, humor i scenerommet. Begge forestillingene er eksempler på kompetanse på høyt nivå innen figurteater, med forseggjorte dukker og leken omgang med disse. I «Den fri kjaerlighets by» blir det også tydelig at fragmentert tekst muligens kler formspråket bedre enn realistisk replikkveksling – og her skulle jeg ønske at «Poteter har ingen vinger» kunne strøket mer i teksten, eller lagt til mer av det absurde. Men det er ingen tvil om at med kunstnere som dette kunne figurteaterfestivalen gjenoppstått med større program i Kristiansand.