Omkamp om Baneheia-bevisene
Faedrelandsvennen har bedt den erfarne rettskommentatoren Inge D. Hanssen anmelde den ferske boka om Baneheia-drapene.
hevdet at han aldri var på stedet for de bestialske drapene. Derfor bruker Jahr mye plass på å angripe Andersens forklaringer og fremstiller ham som en unggutt fullstendig ribbet for troverdighet.
●●Og ser fullstendig bort fra at både byretten og lagmannsretten i sin tid hadde en helt annen oppfatning av hva Andersen fortalte i retten. Begge rettsinstanser la hans forklaring til grunn: Det var Andersen og Kristiansen som voldtok og drepte Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) den ulykksalige fredagskvelden i Baneheia i mai 2000.
●●For ordens skyld; jeg var ikke til stede i noen av de to rettssakene og har derfor ikke noe personlig grunnlag for å uttale meg om Andersens troverdighet. Det er ingen objektiv bok Bjørn Olav Jahr har skrevet, og det er selvfølgelig greit. Utgangspunktet for hele boken er jo at Kristiansen er offer for Norges største justismord, og da må det nødvendigvis bli en bok bestående av svaert subjektive synspunkter og tolkninger av bevis. Jahr trekker frem flere årsaker til at han er overbevist om at Kristiansen er uskyldig: Andersen lyver. En politiavdelingssjef snakket usant i retten. Dna-bevisene holder ikke. Mobilbevisene frikjenner Kristiansen. Viktige vitner ble ikke ført for retten. Både byretten og lagmannsretten tolker påtalemyndighetens bevis annerledes enn Jahr. Domstolen plasserer Kristiansen på åstedet sammen med Andersen.
●●For at en straffesak skal kunne gjenåpnes, må det foreligge nye bevis som kan vaere egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff. «Drapene i Baneheia» inneholder etter min oppfatning ingen opplysninger som skulle tilsi gjenåpning av saken mot Viggo Kristiansen. I likhet med de tidligere gjenopptakelsesbegjaeringene som er innlevert, baerer boken preg av en form for bevismessig omkamp. Det er ikke nok til at Kristiansen får saken opp på ny. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker er som kjent ingen ankedomstol. Bjørn Olav Jahr har rett i at det er to historier og én sannhet i denne saken. Denne boken flytter ikke på et eneste komma i den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen.