Vil fortsette med Bjørneboe-dagene
Randi Berge Wandrup, programansvarlig
– Virkelighetslitteratur er ikke noe nytt, det er en gammel form som har vaert i litteraturen så lenge litteratur har eksistert, lenge før romanen ble født. Mora til Augustin var sikkert fortørnet over at han 300 år etter Kristus skrev om hvordan han var blitt en kristen etter å ha levd et klanderverdig liv, sier forfatter Jan Kjaerstad til Faedrelandsvennen mellom to arrangementer fredag på Bjørneboe-dagene arrangert av Kristiansand folkebibliotek.
Han har deltatt i den store debatten om virkelighetslitteraturen som har rast det siste tiåret, og beskriver store deler av den som bekjennelser, en slags skriftemål om traumer og ting forfatteren har opplevd.
Thomas Espedal, Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth er forfattere som skriver bøker som har fått denne merkelappen.
Kjaerstad mener alle forfattere som har en type stoff som involverer eksisterende personer som kan bli såret av litteraturen må ta et valg.
– De må spørre seg om det er nødvendig å skrive dette, eller om de skal la vaere. Noen velger det, andre skriver det om og lager mer fiksjon av stoffet i tredjeperson, slik Vigdis Hjorth har gjort i «Arv og miljø». Dermed har hun laget en buffer med et skjønnlitteraert filter, sier han.
– Jeg ville aldri skrevet noe som jeg trodde ville såre noen identifiserbare personer, men det gjør ikke meg til en mer etisk høyverdig forfatter, fordi historier kan såre og støte på mange måter. Jens Bjørneboe, for eksempel, såret og støtet mange da han utga «Uten en tråd», men valgte det likevel.
GÅTT RUNDER MED SEG SELV
Da Jan Kjaerstad skrev boka «Berge», som er blitt kalt «Årets viktigste roman», måtte også han gå mange runder med seg selv for å sikre at han ikke støtet noen, og da saerlig etterlatte og venner av omkomne etter 22. juli-terroren, som boka på et vis handler om.
Han så for seg at noen kunne mene at det var altfor tidlig å skrive en roman om dette traumet.
– Men for meg er dette en av de viktigste historiene som vi har i Norge i dag. Så da tenkte jeg at det var viktig å forsøke å fortelle den på en måte som jeg kunne stå inne for – også etisk. For selv når jeg skriver helt oppdiktet, så
Jeg ville aldri skrevet noe som jeg trodde ville såre noen identifiserbare personer, men det gjør ikke meg til en mer etisk høyverdig forfatter.
er det en balansegang for hvordan jeg kan skrive, fordi fiksjoner slår alltid inn i virkeligheten. En roman er ikke virkelighetsflukt, men legger et nytt stykke virkelighet til virkeligheten. Det er derfor folk leser romaner, for å utvide sin egen virkelighet, sier han.
KNAUSGÅRD SOM DIKTNING
Kjaerstad vil ikke ta stilling til om eksempelvis Knausgårds litteraere metode i «Min kamp» er uetisk.
– Dette er Knausgårds etiske problem. Jeg vet ikke hvilke vurderinger han har gjort og hensyn han kan ha tatt, så jeg leser bøkene hans som diktning.
– Så du gjør dette til et individuelt spørsmål som samfunnet og offentligheten ikke kan eller bør ha meninger om?
– I dag har vi en gråsone som det ikke fins lover og regler for. Det naermeste vi kommer er injurieloven, og det skjer bare unntaksvis at noen blir dømt. I dag er det vanskelig å gjøre noe med dette rent juridisk. Her er det bare sunt bondevett og anstendighet som gjelder. For meg er det så enkelt: Alle skal gjøre mot andre som de vil at andre skal gjøre mot dem, sier han.
– Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg kan ikke gjøre hva som helst, slår Kjaerstad fast.
Samtidig ser han problemet med at en boks litteraer kvalitet kan bli utslagsgivende for hvordan etikken blir oppfattet.
– Det at en bok har litteraere kvaliteter gjør det vanskeligere fordi da skygger kvaliteten for det etiske problemet. Man blir revet med som leser. Først som ettertanke dukker de etiske spørsmålene opp fordi vi er blitt så revet med av fortellingen, sier han.
Det som irriterer Kjaerstad mest er at virkelighetslitteraturen får så mye oppmerksomhet og at annen type skjønnlitteratur kommer ut av fokus.