Oppsummering fra le Carré

ROMAN «Spionenes arv» John le Carré

Cappelen Damm Det er en annerledes spionroman den snart 86 år gamle John le Carré har levert i år. Snarere enn å lede fram til avsløring av et spennende komplott, ender boka med undring og refleksjon om hvorvidt spionvirksomheten var verd det. På et vis går den i oppløsning mot slutten. Der en venter seg avsløring gjennom et smell i mellomgulvet, går piffen litt ut når vi skjønner at det får vi ikke.

Boka er bygd opp som en spionroman. Vi møter den nå pensjonerte Peter Guillam med stokk og høreapparat som taues inn til M16 for å stå til rette for hva han gjorde som ung. Han fratas pass, puttes i hemmelig bolig og må lese gjennom en haug med gamle referater og rapporter skrevet av ham selv og blant andre mannen som alltid har vaert sjefen hans, George Smiley. Spenningen bygges opp til en kommende rettssak der han skal stilles til ansvar for handlingene sine eller gjøres til syndebukk for (mulige) handler han har utført under ordre.

Her er også en sønn som dukker opp fra fortiden for å hevne sin fars død, trolig påført av britisk etterretningstjeneste.

Den spenningen som det bygges opp til, punkterer.

I stedet blir vi ledet inn i en aldrende manns refleksjoner omkring sine egne og andres handlinger. Kunne de ha valgt annerledes? Det spillet de drev, gjorde det dem til svikere av sine venner? Og var det verdt det?

Om det er dette le Carré egentlig har på hjertet, så er temaet vel lettvint behandlet med en sylkort replikkveksling på de par siste sidene i boka, mens resten av trådene som er surret ut ikke blir samlet eller fortøyd.

Det gjør denne boka mer krevende enn le Carrés ordinaere spionromaner.

Spørsmålene om ansvar blir aldri besvart. Vi får ikke vite hva spionen vår faktisk har gjort, og hvem han muligens kan ha sveket. Det svaret vi får er at om det har foregått svik, så har det vaert «for å føre Europa ut av mørket inn i en ny, opplyst tidsalder».