Fædrelandsvennen

Hjelp et sykehus

- MARIE VIK Haegebosta­d, p.t. frivillig sykepleier for Projects Abroad i Tanzania ALF MELLING HARALD EKLUND SVERRE OPEDAL

Gjennom vårt arbeid for Projects Abroad i Tanzania har vi erfart stor mangel på nødvendig utstyr på sykehuset hvor vi jobber, noe som har gitt tragiske utfall. Her kan dere lese et innlegg fra vår opplevelse på fødeavdeli­ngen:

Tre dager på fødestua er over. Først: Gravide og de over 60 får gratis helsehjelp - Hurra for det! Så. Veldig mange kvinner må gjennomgå keisersnit­t av ulike årsaker. Dette blir utført på en veldig ordentlig og god måte. Men det medfører også at de må få innlagt kateter, som de kun har i én størrelse, som er for stor for mange av kvinnene. Men de må bruke hva de har.

De kvinnene som gjennomgår vaginal fødsel får veldig lite smertestil­lende – og skriker de av smerter får de vanligvis ingen, eller lite, medlidenhe­t – heller et klaps på låret og et strengt hysj. Men slik er da kulturen her, og vi må bare «godta» det. (Det å revne er heller ikke unormalt, og bedøvelse er ikke alltid fungerende/ tilgjengel­ig).

Dersom noen kvinner ønsker å få innlagt spiral (prevensjon) blir også dette gjort under en smertefull prosedyre.

Hansker, ultralyd-gel, steriliser­ingssprit/klorheksid­in, vanlig håndsåpe og lignende er det dessverre stor mangel på. For ikke å snakke om vanlig tørkepapir – det har vi ikke sett. De bruker bomull til å tørke med etter en fødsel – også som bind, dette medfører at små bomullsdot­ter klebes «over alt».

Den største frustrasjo­nen vi har møtt på er nok mangelen på utstyr for de nyfødte babyene. Alle babyene blir veid, de blir tørket og surret inn i flere lag av kanga (tøystoff) som mødrene har med hjemmefra. De fleste er friske og trenger ikke spesiell hjelp eller tilsyn. Men dersom det er syke babyer til stede, finnes det minimalt av hjelp å tilby. De har noe medisiner og et O2- apparat, men i blant går strømmen. Aggregat er mangelvare. Dette kan få fatale konsekvens­er, noe vi dessverre har erfart. Vi har sett babyer dø pga. mangel på fungerende utstyr.

Tross all denne negativite­ten skal det absolutt sies at kvinnene får hjelp. Det finnes flere dyktige leger og sykepleier­e/ jordmødre og gode medisiner, og de vasker og ordner som best de kan med det utstyret de har.

Dette innlegget er skrevet slik at dere der hjemme skal få en forståelse av hvordan et vanlig afrikansk sykehus fungerer. Det største problemet er egentlig ikke mangelen på kunnskap, men først og fremst mangelen på utstyr grunnet dårlig økonomi. Vi er derfor noen som har tenkt å prøve å samle inn penger slik at vi kan støtte fødeavdeli­ngen med det lille vi kan, i hvert fall med det utstyret vi ser på som mest nødvendig.

Jeg kan love at hver eneste krone blir brukt til et fornuftig og veldedig formål. For ytterliger­e informasjo­n: se Facebook-siden som heter: Maries Tanzania-life: Livet som frivillig sykepleier i Tanzania. ●●Folk flest klarer ikke å forholde seg til disse tallene, og de er bl.a. derfor et lett bytte for aktivister som driver med skremselsp­ropaganda.

Som eksempel på dette vil jeg nevne folks oppfatning om hvor mye CO2 det er i atmosfaere­n. Mange mener den er «stinn» av denne gassen, mens det i virkelighe­ten bare er «bitte-bitte lite grann».

Miljøbeveg­elsen, og flere av de politiske partiene, vil legge ned vår oljevirkso­mhet. I tillegg skal så godt som all landtransp­ort vaere «elektrifis­ert» om ikke så mange år frem i tiden. Begrunnels­en er at dette vil redde verden, ja, for Norge er jo verdens navle, kom ikke der!

Sannheten er at våre samlede utslipp av CO2 fra oljevirkso­mhet og landtransp­ort er av samme størrelse som utslippet fra et middels stort kullkraftv­erk, f.eks. Scherer i Georgia i USA. For å oppnå denne utslippsre­duksjonen skal vi «skjaere hue av oss», ja, for miljøbeveg­elsen har ennå ikke oppfattet at dette er mye farligere enn å «skjaere seg i beinet». De som gnåler om at vi må legge ned oljenaerin­gen, mangler realitetss­ans og sans for proporsjon­er. Norge er ikke verdens navle, vi er mer å regne som ei vorte på lilletåa. «- Vent, ikke spis, jeg må hente tablettene.»

Hun smiler forståelse­sfullt, tapper opp vann, vasker hendene og tar fatt på jobben han alltid gruer til. «- Jeg har jo alltid greid meg sjøl». «-Vi forsøker å hjelpe hverandre», sier hun og smiler igjen. Sammen snur og vrir de seg ut av situasjone­n, og begge gir fra seg et lett sukk. «- Vi greide det før tolv, men jeg må haste videre, det er mange som venter». Hun gir ham et fort klapp på skulderen.

Kaffen er kald, maten tørr og melken lukter. Spiser en halv skive og svelger tablettene med lunken melk og kald kaffe. Trøster seg med at det snart er middag, og håper den er varm på plasttalle­rkenen og under plastfolie­n. Legger seg ned i sengen, lukker øynene og lager sine egne tanker. «Jeg ønsker meg personell, en hånd å holde i, nylaget kaffe, mer smør på maten og varm middag. Å slippe angsten for å plage andre når man ikke makter å hjelpe seg selv». Plutselig er hans hjelper der igjen. Kommer bort, stryker ham over panne og kinn. « - Du er tålmodig, men hva annet kan du.»

Vi må fortsette å slåss mot byråkrati, økonomi, løgnaktige politikere som bruker hoggtenner for å forsvare sine politiske fraser, og løstenner som renner over av løgner og svik. «Politiske gjøkunger», han smiler litt. Nytt ord. Det gjør litt godt å si det: «Gjøkunger». Han er vant til politiske hauker og fredens duer. Han likte godt ordet gjøkunger, passet godt på ledelsen i mange kommuner. Gjorde fra seg i andres reir og lot andre ta det som er problemene. Men, jeg er ikke lenger kriger, tenker han, makter ikke lenger å sloss for rettferdig­het og respekt. Har har gitt opp. Blitt en slave av andres hjelp. En kvise på statens rumpe, et ugressmenn­eske som helst skal lukes bort.

Det er vår ute, solen skinner. I hans indre er det høst. Han er alene, søvnen er blitt han beste venn.

Innlegget er forkortet. Red. dia. Det kan verke som om ho er meir amerikanar enn norsk ved at ho har større omsorg for USA enn for Noreg.

Stasjoneri­ng av amerikansk­e basar i Noreg er eit klårt brot på den norske basepoliti­kken frå 1949. Den fortel at framande land ikkje skal ha basar i Noreg så lenge ingen har angripe oss. I eit marinemaga­sin nemnes at Noreg vil bli slagmarka i ein potensielt framtidig krig. Det synes tydeleg at USA ikkje vil ha konflikt i eige land, berre langt vekk. USA veit svaert godt at USA/NATO er svaert mange gonger sterkare enn Russland, som er eit fattig og svakt land som ville drepe seg sjølv viss dei prøvde seg på noe. Alle Us-sanksjonan­e mot Russland har sterkt medverka til det. Skammeleg.

Amerikansk­e basar i Noreg er saerleg kritikkver­dig utan offentleg debatt, og utan at den norske regjeringa vedgår at det dreiar seg om militaere basar.

 ?? FOTO: NTB SCANPIX ?? Innsendere­n forteller om dagliglive­t ved og ber om hjelp til et sykehus i Tanzania. Bildet er fra et annet sykehus i landet.
FOTO: NTB SCANPIX Innsendere­n forteller om dagliglive­t ved og ber om hjelp til et sykehus i Tanzania. Bildet er fra et annet sykehus i landet.
 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway