Fortsettelsen

1 Tess 4,1-10

Vi naermer oss den store jubileumsdagen. 31. oktober, da Luthers 95 teser ble spikret opp på kirkedøra i Wittenberg og startskuddet gikk for reformasjonen. Skriften alene. Nåden alene. Troen alene. Vi blir frelst ved troen alene, ikke ved gjerninger. Det er Guds verk, ikke vårt. Alt er nåde. Dette har blitt banket inn i oss fra vi var små og er en bibelsk sannhet vi holder fast på.

På den bakgrunnen blir dagens formaninger fra Paulus litt utfordrende. For her snakker han vel ikke om tro, men om gjerninger? Det handler om livet vi skal leve som Guds barn. Hold dere borte fra hor. Vinn deg din egen ektefelle i hellighet og aere, ikke i sanselig begjaer. Ingen må krenke eller utnytte sin bror. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv. Dette høres ikke veldig luthersk ut. Eller? Er det ikke nettopp den troen som frelser oss, som Paulus snakker om her? Gud kaller oss til å elske hverandre som søsken. For troen befinner seg ikke i et vakum. Troen leves i fellesskap med Gud som elsker oss og menneskene rundt oss som vi er kalt til å elske. Troen handler ikke om død kunnskap, men om levd liv. Troen har øyne som ser, føtter som går, hender som bryr seg. Troene alene, ja. Men denne troen er ikke død kunnskap, men levd liv. Det finnes en fortsettelse som vi har vaert for lite flinke til å snakke om. Troens konsekvenser. Hellighetens og kjaerlighetens Gud kaller oss til et liv i nettopp det: Hellighet og kjaerlighet. Ikke for å dra oss selv etter håret for å bli frelst. Men fordi sann tro fører til liv, omsorg, kjaerlighet, medfølelse, vennlighet, gjestfrihet.