Troen alene

Nå i uka før reformasjonsdagen fokuserer vi på Luthers livgivende laere, med hans fem «alene» som sentrum. I går så vi at alt står og faller med Guds nåde. Men «nåden alene» kan ikke skilles fra «troen alene». Kun ved troen på Jesus blir vi erklaert rettferdige.

I Luthers samtid var dette spørsmålet brennaktuelt. Folk søkte etter å bli rettferdige i møte med sin Skaper, men søkte i kilder som ikke holdt hva de lovet. Gode gjerninger ble aldri mange nok eller gode nok.

Hvor aktuelt er så dette spørsmålet i dag? Folk flest er tilsynelatende ikke opptatt av hvordan de kan bli erklaert skyldfrie og stå rakrygget i møte med sin Skaper. Til det er bildet av Gud altfor falmet. Tilgivelse for synd gir ikke mening. Og uten skyldfølelse overfor Gud blir «troen alene» irrelevant.

Derimot er skamfølelsen overfor seg selv høyst følbar. En strekker ikke til i egne øyne, og lever under samme svøpe av gjerningskrav som på Luthers tid. Bare at prestasjonene nå er rettet mot å tilfredsstille egne krav, ikke Guds. Med et falmet bilde av Gud er vi overlatt til oss selv, og prestasjonene blir avgjørende for verdi og identitet.

Men den frigjørende oppdagelsen til Luther er eneste løsningen også for oss: det er bare i troen på Jesus som Frelser og Herre at vi finner vår dypeste identitet og settes fri.