Dannelsesaspektet i skolesystemet må styrkes
Norge i 2017 har blitt et samfunn der dannelse virker å vaere et ukjent begrep.
Tidsånden er preget av en tanke om at skolen og studietiden skal ha praktisk nytteverdi og forberede oss til arbeidslivet, et arbeidsliv preget av utstrakt bruk av digitale hjelpemidler hvor et bredt kunnskapsspekter ikke lenger er like nødvendig som før. Jeg anser det som en selvfølge at vår utdannelse skal forberede oss til arbeidslivet, men vi mister noe på veien dersom dette fokuset blir altoppslukende, og svaret er ikke å slanke skolepensum radikalt slik enkelte mener.
I en tid hvor antidemokratisk tankegods er på fremmarsj på vårt kontinent, er det ytterst viktig at dannelsesaspektet i utdannelsessystemet styrkes. Et bredt kunnskapsspekter er nødvendig for å kunne danne egne selvstendige meninger, som igjen er en forutsetning for demokratiet og sterkt sosialt samhold. Demokrati må laeres, og her har skolen selvsagt et viktig ansvar. Den tyske språkforskeren og politikeren Wilhelm von Humboldt hevdet at dannelsens betingelse, er staten. Samtidig gjelder det omvendte; statens betingelse er dannelsen.
Informasjonskanaler er heldigvis lett tilgjengelig for alle i dagens samfunn. Men sitter du i et hvilket som helst formelt middagsselskap eller viktig møte, er det svaert upraktisk å fikle opp mobilen for å finne informasjon om temaet det konverseres om. Jeg vil ikke at morgendagens middagssamtaler skal handle om hva som skjedde på den forrige episoden av Paradise Hotel eller Farmen. Å besitte kunnskap er nødvendig i et fellesskap; skal man kommunisere, må man kunne!
I en moderne omskiftelig verden har vi behov for at noe fast og urokkelig består. For å forstå morgendagen, må man vite noe om gårsdagen, også i et praktisk yrkesliv og som en aktiv samfunnsborger. Derfor må vår kulturelle arv fortsatt vaere en viktig del av pensum og skolehverdag. Fra barnsben av bør vi laere sangene til Margrethe Munthe. Vi skal kjenne vår Ibsen, Hamsun og Lie, og juleavslutning i kirken må fortsatt vaere den klare hovedregel. Den felleseuropeiske klassiske arv og historie kan heller ikke glemmes, og jeg har sansen for forslaget om å innføre obligatoriske klasseturer til nazistenes holocaustleire. Det hele må bindes sammen av en skole som stiller krav til elevene og laerer oss disiplin.
Sidemålsundervisningen blir ofte trukket frem som kroneksempelet på unyttig kunnskap som beslaglegger en for stor del av pensum. Det kan stilles spørsmålstegn ved om laering av grammatikk og egen karakter er rett bruk av tid, men de to respektive målformenes historie og litteraere kilder er sentrale deler av vår kulturarv som alle bør kjenne til.
Hvis spørsmålet alltid og utelukkende skal vaere hvilken «nytteverdi» noe har, begår vi en alvorlig tabbe. Kunnskap har en egenverdi som ikke kan måles. Jeg diskuterer gjerne konkrete endringer i pensum for å gjøre det mer relevant, men dannelsesaspektet må ligge til grunn og styrkes. Ingen har noen gang hatt vondt av å laere, selv om man aldri får bruk for det i arbeidslivet.
I en moderne omskiftelig verden har vi behov for at noe fast og urokkelig består.