Høsthappening med 48 unge agderkunstnere
HATCH er Sørlandets største kunstbegivenhet denne høsten.
Utstillinga feirer 10 års-jubileum og markerer dette med å vise verk av 48 unge kunstnere, i overkant av 60 verk, i teknikker som spenner fra video, maleri, installasjon, smykkekunst, fotografi og keramikk. Resultatet er både intenst og overveldende - for hvordan skal man ta alt dette inn? Og hva sier kunstverkene om tiden vi lever i?
FRAVAER AV FIGURASJON
Samlingsutstillinger er ofte krevende hvis de mangler et skjerpet kuratert fokus. I denne utstillinga er det samlende fokuset at kunstnerne kommer fra Agder og har stilt ut på HATCH i perioden 2007-2017. Bortsett fra dette, har de 48 få fellestrekk. Utstillingen oppleves derfor som et kakofoni av uttrykk som hadde vaert lettere å sortere i et bedre egnet lokale enn x-huset. Jeg hadde trengt mer luft rundt installasjonene og skulpturene for å oppleve dem maksimalt, og større skjermer for videoarbeidene for å oppleve dem sterkere. Det sagt, så bi- drar dette krevende kakofoniet også til å gjøre utstillinga dynamisk og interessant. Vi vil jo heller ha dynamikk, enn et statisk og satt gallerirom! I tillegg gir naerheten mellom arbeidene og gallerirommets annerledeshet også utstillingen et preg av rastløs prosess i god HATCH- ånd.
RASTLØSHET
Skal man trekke frem noen hovedtendenser hos de 48 kunstnerne er det rastløshet og politisk engasjement. Foruten ett eneste maleri og ´én eneste figurativ tegning, er samtlige arbeider installasjoner, videoarbeider, kunsthåndverk og såkalte found objects (objekter fra hverdagslivet eller naturen som har blitt kunst). Representativt for denne søkende holdningen er Simon Daniel Tegnander sin «Treehugger», alkymistisk komponert av tekstil, lav, broderi og en sterk lukt av bjørketjaere. Og Ida Aurora Høiklev Ribus «Ceramics» laget av badematte, plast og vinyl. Lasse Årikstad viser tegninger og tekstilkollasj, og gir skilleveggen kunsten er montert på humoristiske keramikkføtter med sprikende taer. Det er som om vår tids hastige, skiftende uttrykksformer, all vår multitasking, og de digitale, visuelle, lydlige inntrykkene vi bades i til daglig også preger kunsten. Ørjan Amundsens video «Hope Against Hope» med sine fragmentariske bilder er et sterkt eksempel på denne myldrende sansevirkeligheten.
POLITISK ENGASJEMENT
Foruten rastløshet, er politiske engasjement et annet fellestrekk. Håkon Gåres «Rød løper» er en ekstremt poengtert kommentar til sommerens nazimarsj gjennom Kristiansand-gatene, og Margrethe Weissers «Norgesplaster I, II, III» går rett inn i rasismeog likestillingsdebatten – for hvorfor er Norgesplastrene hvite? Marthe Gunnufsens «(W) ho’re Whore» som stiller ut penistegninger av utsatte sexarbeidere er rystende, og Ingrid Kristensen Bjørnaalis «A Correct Time Does Exist» maner frem et skremmebilde av en post-apokaplytisk verden der naturen er av plast og dyrelydene mekaniske.
Skal vi peke på noen hovedtendenser må det vaere at kunstnerne synes mer politisk enn estetisk orienterte. Og at den fysiske virkeligheten er kunst nok i seg selv.