Triumferende selvtilfredshet

Jeg har arbeidet i Humanetisk Forbund i snart 20 år og har sett det meste på trykk når det gjelder min arbeidsgiver og medlemmene vi jobber for. Hallvard Hagelia, professor emeritus, når toppen av hva jeg har lest av nedlatende og triumferende arroganse.

●●Han legger prangende ut om sin kunnskap om kirkebygg og symbolikken der, og skriver at «Denne tunge symbolikken avgir den stank troll og humanetikerne sliter med» (Faedrelandsvennen, 7.11.).

Vi humanetikere er glade for at Hagelia besitter så mye kunnskap om kirkerommet og at han i sin raushet deler sin viten om dette med Faedrelandsvennens lesere. Til hans informasjon kan vi berette at vi er mange som ikke deler den kristne troen, men som likevel er i stand til å sette pris på både symbolikken og de estetiske sidene av både kirkerom og kirkebygg. Vi unner de kristne disse byggene og den muligheten rommene gir til religionsutøvelse og refleksjon. Vi anser individers rett til å dyrke sin religion som en menneskerett som vi heldigvis er bundet av gjennom internasjonale konvensjoner.

Professor emeritus nevner en rekke privilegier som de kristne kan nyte i fellesskapet og slår profetisk fast i etterkant at «For moderne troll og humanetikere har visst lukten vaert ekstra stram». Vi er naermest stumme av beundring for Hagelias tilsynelatende overnaturlige evne til å leve seg inn i andres menneskers sanseliv.

Det minner oss om hvilken fare vi selv står i – nå når troende kristne er i ferd med å bli i mindretall her i landet. En fare for å triumfere som en sekulaer majoritet – over minoriteter, ved å tillegge dem egenskaper og opplevelser de selv neppe vil kjenne seg igjen i. I så måte er Hagelias triumf laererik. Måtte vi ikke adoptere en slik holdning til medmennesker vi ikke deler livssynet med. Måtte vi heller ikke ta imot og akseptere privilegier som majoritet. De har åpenbart en tendens til å gjøre oss blinde for den maktutøvelsen vi dermed står i fare for å ramme mindretall med.

«Tilvaerelsen av gjennomsyret av gudelighet. For kirken og Vårherre beskriver skriften dette som vellukt. Humanetikerne får holde seg for nesen mens de famler etter overlevelsesstrategier», avslutter Hallvard Hagelia selvsikkert sin artikkel. Han skjønner neppe at det som får oss til å holde oss for nesen, er slike selvtilfredse karakteristikker av andre.