Hu­ma­ne­ti­ker­nes føl­som­me nese

Re­ak­sjo­ne­ne på min lit­te­ra­ere ka­ri­ka­tur om Luk­ten av kris­ten­manns­blod (Faed­re­lands­ven­nen 7. nov.) har både mo­ret meg og for­und­ret meg.

Faedrelandsvennen - - MENING - HALL­VARD HA­GE­LIA, Pro­fes­sor eme­ri­tus, Ans­gar Teo­lo­gis­ke Høg­sko­le, Kris­tian­sand

Når Eli­sa­beth Smith (9. nov.) på veg­ne av seg selv og hu­ma­ne­ti­ker­ne i Vest-ag­der for­tal­te hvor stor re­spekt hun har for guds­tje­nes­ter og kirke­hus, er det hyg­ge­lig. Men det kan fort bli ko­misk når noen for­sva­rer seg mot ka­ri­ka­tu­rer.

Jeg ble også litt opp­gitt. For det er selv­høy­ti­de­li­ge makt­per­soner, som ver­ken jeg el­ler hu­ma­ne­ti­ker­ne øns­ker å iden­ti­fi­se­res med, som rea­ge­rer slik på at ka­ri­ka­tur­teg­ne­ren gjør den al­le­re­de litt sto­re ne­sen enda stør­re.

Jeg for­und­rer meg også over at Bjørg Se­land, pro­fes­sor i kirke­his­to­rie (10. nov.), hel­ler ikke for­står ka­ri­ka­tu­ren og kal­ler den sji­ka­ne. Jeg mener selv­føl­ge­lig ikke at hu­ma­ne­ti­ke­re er troll, like lite som jeg mener Je­sus er en dør, når han sier ”jeg er dø­ren”. Be­hø­ver jeg å si at det­te er meta­fo­rikk, bil­led­språk? Jeg bruk­te ikke meta­fo­rik­ken om Bjørg Se­land.

Er det sji­ka­ne at teg­ne­ren frem­he­ver ka­rak­te­ris­tis­ke trekk ved en per­son? Se­land mener at av meg, or­di­nert pas­tor i Mi­sjons­kir­ken Nor­ge (som vi i dag he­ter) og pro­fes­sor eme­ri­tus ved Ans­gar Teo­lo­gis­ke Høg­sko­le, skul­le man ven­tet noe bed­re. Da kjen­ner hun ikke hu­mo­ren, som sik­kert ikke er så for­skjel­lig hos oss fra den man el­lers fin­ner i kir­ke-nor­ge. For noen år siden lo vi kol­lek­tivt av ”Den sto­re fel­les­ba­sa­ren.” I dag ler man av ”Mor­mons bok”. Pastor­kol­le­ga Odd Ty­bak­ken på Trom­øya har ser­vert saf­ti­ge ka­ri­ka­tu­rer av de fles­te av mine kol­le­ga­er, meg selv in­klu­siv. Noen av hans teg­nin­ger er blitt le­gen­da­ris­ke hos oss. Slikt tå­ler vi. Odd er en me­get god venn av meg og oss alle, et på alle må­ter dan­net og fint men­nes­ke, som ikke øns­ker noen noe ondt.

An­kla­gen om at jeg sji­ka­ne­rer kan jeg ikke leve med. Det­te er en grov an­kla­ge, som bry­ter med alt jeg har fått med meg fra mitt øko­no­misk fat­ti­ge men men­nes­ke­lig re­surs­ster­ke og rau­se barn­doms­hjem i Gjer­stad. Der var sji­ka­ne både et frem­med­ord og noe frem­med. Sji­ka­ne er umo­ral.

Om Se­land øns­ker at jeg skal be­kref­te det, så er jeg ikke redd for å si fra om noe jeg mener er kri­tikk­ver­dig hos bap­tis­ter, mus­li­mer og ka­to­lik­ker, el­ler i Mi­sjons­kir­ken Nor­ge, om det skul­le va­ere nød­ven­dig. Men jeg vil slett ikke noen av dem noe ondt! Når det gjel­der hu­ma­ne­ti­ker­ne, så på­pe­ker jeg ikke noe ver­re enn at man­ge av dem har en used­van­lig føl­som nese for all slags kris­te­lig­het. Er det­te sji­ka­ne el­ler umo­ral?

❞ Det kan fort bli ko­misk når noen for­sva­rer seg mot ka­ri­ka­tu­rer.

El­lers tak­ker jeg for den go­de ka­rak­te­ren Bjørg Se­land gir and­re ting jeg har skre­vet.

Jo­da, jeg kan skri­ve skarpt. Finn Hol­mer-ho­ven ga meg en gang Faed­re­lands­ven­nens uhøy­ti­de­li­ge ”Gull­penn” for et sa­ti­ris­ke le­ser­inn­legg. Men jeg lar all­tid and­re lese sli­ke teks­ter først, og det har hendt fle­re gan­ger at jeg er blitt ”re­fu­sert”, og har der­for be­holdt teks­te­ne i mitt pri­va­te ar­kiv.

Kan jeg pro­vo­se­re noen til å ten­ke, har jeg opp­nådd noe.

FOTO: NTB SCANPIX

Jeg er ikke redd for å si fra om noe jeg mener er kri­tikk­ver­dig hos bap­tis­ter, mus­li­mer og ka­to­lik­ker, el­ler i Mi­sjons­kir­ken Nor­ge, om det skul­le va­ere nød­ven­dig, skri­ver inn­sen­de­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.