Nå kommer svartingene til kulturen

Scenen på Kilden har stått i bresjen for å ta opp innvandrerproblematikk. Denne høsten har innvandrere vaert tydelige på flere scener, både i filmen og litteraturen. De kommer nå, svartingene.

jeg er Jamaal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid.»

●●Slik snakkes det i en av høstens sterkeste romaner, «Tante Ulrikkes vei». I den kritikerroste romanen, skrevet av Zeshan Shakar, skildres livet på Stovner. Groruddalens mørke ghettoer, den sosiale nøden som finnes der i utenforskapet, fremmedgjortheten og enklavene av andre verdier enn de norske. Og forfatteren Zeshan Shakar skildrer det så godt at det gjør vondt. Han kommer derfra. Vet hva han skriver om.

●●Med den ene av karakterene hans går det bra, Mo er flink på skolen og kommer seg på Blindern. Men selv for han som klarer den vanskelige klassereisen er det en vegg av skiller og referanser mellom ham og norske studievenner, nordmenn som beveger seg rundt i tilvaerelsen med «de store hagers selvtillit», som det heter i et gammelt uttrykk. De har mindre selvtillit, de fra blokk.

●●Det er det som er med kunst og kultur. På en litt annen måte enn i politiske debatter kan det bevege publikum. Det er ikke bare iskalde tall og fakta. Når flyktning- og innvandrerhistorier blir fortalt i bøker, på film, fra en scene så blir de menneskelige skjebnene tydeliggjort for oss. Vi møter dem, må lytte til dem, leve oss inn i hvordan det er og har vaert å vaere nettopp – dem. Kultur utvider perspektiver, som det heter i 17. mai-taler.

●●Når elever og andre publikummere får brettet ut ferske flyktninghistorier på Kilden, får malt ut hvor farlig livet er noen steder, hvor mye som står på spill – så er det ikke rart det blir ampert i den røde salongen når en tilsynelatende publikummer går til angrep. Jeg holdt selv på å hysje ned denne publikummeren da jeg var på «Anne Franks søsken» i 2016, før jeg skjønte at det var planlagt spill. Jeg orket ikke sitte der og overhøre den åpne konfrontasjonen. Det rammet ikke meg, men var likevel helt forferdelig å høre på. Få det vekk, var instinktet. Hysj.

●●I høst har innvandrere og innvandrerproblematikk gjort seg gjeldende på flere arenaer. Hovedrollen i Iram Haqs kritikerroste film «Hva vil folk si» snakker kristiansandsdialekt. I denne filmen, som handler om det vanskelige rommet mellom det muslimske og det vestlige, om sosial kontroll og aere versus personlig frihet, er det Maria Mozhdah som med sterkt og vakkert spill baerer hovedrollen. Hun er fra Lund. Ganske mye fra Afghanistan, men kanskje enda mer fra Lund. Det gjør det ekstra naert, og det er jo nettopp det – disse historiene leves og er nå midt blant oss.

●●Vi har hatt innvandring i noen tiår nå, i Norge. Utfordringene i det har vaert drøftet og knadd i mange kanaler, men for lite i kunsten og kulturen. Men nå kommer de endelig for fullt. Nå drøfter også kunsten eksilet og migrasjonen og flyktningtilvaerelsen, og innvandrere selv forteller sine historier. Og både Gud og Allah skal vite at vi trenger å høre dem. Nå kommer svartingene.