Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir…

Matt 5, 21-26.

Hvem blir ikke sint av og til? Hvor sint og hvor ofte henger sammen med både gener og miljø. Og så har den utløsende årsaken selvfølgelig noe å bety. Men faktisk, sier de som har greie på det, er det meste av årsaken til vårt sinne å finne hos oss selv. Karsten Isaksen sier i boka «Sint, Sant, Sunt» at: «jeg gjør meg selv sint, men du hjelper veldig godt til».

Det er ikke lenge siden jeg ble lynende sint. Det virket som det kom ut av intet, og jeg ble forbauset selv. Men da jeg tenkte meg om oppdaget jeg ganske fort sammenhengen. En kommentar utenfra trykket på en øm knapp inne i meg, og sendte signaler langt ned i det dype mørke. Så kan en bli flau over at en ikke har bedre kontroll over seg selv, og det er lett å skylde på den som utløste det.

Jesus sier ikke at det er galt å bli sint. Men det er galt å ikke gjøre opp. I sinne kan man si mye uoverveid og såre andre. Og det kan utvikle seg til uoverstigelige murer hvis man lar tiden gå uten å rydde opp i det. Den lettvinte løsningen er å be Jesus om tilgivelse, og vi kan selvfølgelig legge alt som tynger oss hos ham. Men det løser ikke den mellommenneskelige floken. Jesus oppfordrer til å forsone oss med dem som har noe imot oss først. Så har vi hans fulle tilgivelse. Om så den andre tar imot vår unnskyldning eller ikke – det er opp til ham og hans gudsforhold.