I gang etter en uke vaerfast
Astrid Furholt kunne endelig spenne på seg skiene mandag etter å ha sittet vaerfast i en uke.
Mandag ettermiddag norsk tid spente Astrid på seg skiene og begynte på den første etappen fra Ross-isen til Framheim.
Polfareren fra Birkenes har sittet vaerfast sammen med makkeren sin på Union Glacier i en uke, og mistet verdifull tid. I går hadde de 65 dager på seg til å nå fram til polpunktet, ifølge Lars Ebbesen, som er Astrid Furholt og Jan Sverre Sivertsens kontaktpunkt.
MINUS 12 ER ALTFOR VARMT
– De ble fløyet fra Union Glacier med en mellomlanding for å fylle tanken. Så landet de på Ross-isen søndag kveld klokka 21, og satte opp basen på startpunktet. Det er flere forberedelser som skal gjøres, men det er strålende vaer og de er klare til å begynne ferden, fortalte Ebbesen mandag formiddag.
Det var på det tidspunktet sol, vindstille og minus tolv grader på Ross-isen i Antarktis. Underlaget er fast med store mengder puddersnø på toppen.
– Det er altfor varmt, sa Astrid til meg på telefon nå nettopp, humret Ebbesen.
– Når de skal gå og trekke pulkene, så er det et problem når temperaturen er 12 minusgrader. Helst bør den ned mot 20 minus, det er en fin arbeidstemperatur. Den dype snøen på toppen kan også bli tøff å dra pulkene gjennom. Det kan gjøre jobben betydelig tyngre. Da må de først tråkke løype. Så må de snu og gå tilbake, hente pulkene og fortsette slik fram og tilbake, forteller den erfarne polfareren Lars Ebbesen, som blant annet gikk til Sydpolen sammen med Cato Zahl Pedersen og Odd Harald Hauge i 1994–95.
DET BEGYNNER å HASTE
Det er altså 65 dager igjen til de må vaere på Sydpolen. Fristen kommer av at basen som skal fly dem ut igjen, ikke har flyvninger etter 17. januar. Fra da av vil det koste Astrid Furholt en million kroner ekstra å komme hjem. Og den 26. januar stenger basen. Alternativet da vil vaere å forlate Sydpolen i motsatt retning og hentes ut på den andre siden, der infrastrukturen er bedre.
– I utgangspunktet er det beregnet 14 dager fra startpunktet på Ross-isen til Framheim. Nå håper Astrid at de skal klare det raskere enn det. Ti dager ville vaert helt fantastisk, men det skal mye til å klare det. Men de satser alt på å vinne inn noen av dagene de har tapt. Det hadde vaert helt utrolig, sier Ebbesen.
KAMPEN OM TIDEN
– Da er de i rute, og det øker sikkerheten for ekspedisjonen og sjansen for å lykkes, sier han.
– Hvis det ikke går, får de atskillig mer press på returen, mye større press, påpeker Ebbesen.
Når Astrid kommer til Framheim, begynner hun på selv Amundsen-ruta til Sydpolen. De beregner 25 dager tilbake til depotet og 25 til 30 dager inn til Sydpolen.
Den absolutt verste ruta til polpunktet – den alle vil gå.
– Den har alt en rute skal ha, det er den store, klassiske ruta: Det er komplett umulig å komme til startpunktet, det finnes ikke infrastruktur, det er det desidert dyreste stedet i verden å gå på ski, men også det mest tilfredsstillende. Sydpolen i Amundsens rute er den totale utfordring, sier Lars Ebbesen.
Søndag kveld landet de på nedsiden av Axel Heiberg-breen, der de også kan se fjellet Roald Amundsen kalte opp etter sin venn og støttespiller don Pedro Christophersen.