Han har naermest ubegrenset makt i Saudi-arabia
Allerede før hans far ga ham frie hender til å retts-forfølge hvem som helst og beslaglegge formuer, var Mohammed bin Salman en mektig skikkelse i det saudiske kongehuset.
Stillheten omkring Saudiarabias kronprins Mohammed bin Salman er kanskje det sterkeste beviset på hans makt.
I alle andre land ville det vekket kolossalt oppsikt og protester – også internasjonalt – om en og samme mann gjennom kongelig dekret skaffet seg makten til å arrestere hvem som helst og så omgående ta makten i bruk for å arrestere kongelige, militaere ledere, regjeringsmedlemmer og noen av verdens rikeste mennesker.
Den saudiske kronprinsen gjør det imidlertid med stil. De arresterte har nemlig ikke blitt kastet i fangehull eller torturkjellere. De har blitt satt i husarrest på et femstjerners hotell i hovedstaden, Riyadh, hvor de kan velge og vrake fra hotellrestaurantens meny. De får imidlertid ikke lov til å bruke telefon eller e-post.
Det var Saudi-arabias eneveldige monark, kong Salman, som i et kongelig dekret ga sin tronarving, kronprins Mohammed, frie hender til å «bekjempe korrupsjon».
Kronprinsen var da allerede forsvarsminister og leder for de saudiske etterretningstjenestene. Han er også mannen som har bestemt at Saudi-arabia skal gjøre seg uavhengig av oljeeksport innen 2030.
Det er ingen andre 32-åringer i hele verden som sitter på så mye makt som den saudiske kronprinsen.
Men trengte kronprinsen sin fars tillatelse, eller har kongen behov for å gi inntrykk av at det fortsatt er han som er syvende far i det saudiske kongehuset? Er det far eller sønn som er den eneveldige?
«PALASSKUPP»
Lenge før kongen ga Mohammed tillatelse til å rettsforfølge korrupsjonsmistenkte hadde kronprinsen startet sin «ommøblering» av den saudiske makten. Det ble omtalt som et «palasskupp» da han i juli i år fortrengte sin eldre fetter, Mohammed bin Nayef, som kronprins. Fetteren ble da plassert i husarrest.
Kun to måneder senere begynte Mohammed å skifte ut flere sentrale predikanter – en utfordring av den fundamentale alliansen mellom kongefamilien og presteskapet, som all makt har bygget på i Saudiarabia i de rundt 200 årene som har gått siden den saudiske staten ble opprettet.
Den siste uka har kronprinsen så befestet sin makt overfor både familien, militaeret, økonomien, etterretningstjenestene og presteskapet.
Prins Miteb bin Abdullah, sjefen for na- sjonalgarden, er blant dem som nå står ufrivillig oppført på gjestelista på Ritz-carlton i Riyadh. Det samme gjelder finansminister Ibrahim al-assaf og prins Turki bin Abdullah – sønnen til den tidligere kongen. For ikke å glemme lederen av det gigantiske entreprenørselskapet Bin Laden Group, eieren av det store tv-selskapet MBC, og prins Waleed bin-talal – en av verdens ti rikeste personer.
Dette er imidlertid ikke slutten på lista, men snarere en oppramsing av de mest profilerte skikkelsene. Og portene til «fengselet» Ritz-carlton Riyadh er låst.
Arrestasjonene har også fortsatt i uka som gikk. Minst 200 personer som man for halvannen uke siden ville kalt «innflytelsesrike» har blitt arrestert. Offisielt heter det at de er under mistanke for korrupsjon og svindel i størrelsesordenen 750–900 milliarder norske kroner.
Likevel hersker det stillhet omkring den mektige kronprinsen.
Hver og en av de arresterte har store personlige og kommersielle nettverk. Mange av naeringslivstoppene som har blitt arrestert har investeringer langt utenfor Saudiarabia, og styrer konserner med hundrevis eller tusenvis av ansatte.
INGEN PROTESTER
I de fleste andre land ville en slik prosess ha ført til at en armé av advokater satte kurs mot hotellet som nå fungerer som et slags fengsel. Politiske kritikere ville tatt til gatene i protest. Ansatte i de arrestertes selskaper ville blitt bekymret over sine jobber. De fengsledes familier ville ha bedt om nåde. Andre regjeringer ville uttrykt bekymring. Men slikt trenger ikke kronprins Mohammed bin Salman å tenke på. Hvem er denne mektige kronprinsen? Det saudiarabiske kongehuset har en rekke prinser, hvor mange har studert ved amerikanske eller britiske prestisjeuniversiteter. Det har ikke Mohammed gjort. Han har ikke vaert på utenlandsturer hvor han har rotet seg bort i alkohol og kvinner, som har ødelagt mange andre prinsers renommé. Som de andre i toppen av verdens mektigste kongefamilie kler Mohammed seg i en ankellang kjortel og en bruk kappe med gylne sømmer.
Hendene hans er så rene at det fremstår utenkelig at han noensinne har gjort så mye som å skifte et sykkelkjede. Han er en bachelorutdannet jurist ved Kong Saud-universitetet. Ellers har hans makt vokst ut fra betrodde stillinger ved sin fars hoff. Han har vaert rådgiver i kommisjoner og viseminister. Fra 2015 ble han så betrodd stillingen som forsvarsminister, sjef for verdens største oljeselskap, Aramco, og leder av sin fars hoff. Og i sommer ble han plutselig kronprins, da hans fetter måtte vike.
Han er en kronprins som tatt rett ut av et eventyr, med lisens til å håndheve en naermest ubegrenset makt.
Mohammed viste sin impulsivitet og selvsikkerhet da Barack Obama besøkte hans far. Under et møte mellom kongen og den davaerende amerikanske presidenten tok Mohammed ordet og belaerte Obama om det han oppfatter som en elendig amerikansk politikk i Midtøsten.
For unge saudiarabere har han blitt et ikon for håp om forandring. For andre og eldre i familien fremstår han som et varsel om at nedarvede privilegier står for fall.
Saud-familien, som satte sitt eget navn på landet da det ble til i 1932, har ellers operert i diskret konsensus mellom familiens forgreninger i flere tiår. Det er en tradisjon som kronprinsen bryter med ved sine avskjedigelser og arrestasjoner av slektninger. I dag har flere av dynastiets prinser utreiseforbud.
Mohammed palasskupp startet egentlig i 2015, da hans var arvet tronen i Riyadh.
Mohammed fikk eller tok makten over kongens hoff, og var dermed i en posisjon hvor han kunne bestemme hvem som skulle ha adgang til monarken. I praksis sørget han for å sette seg selv i en svaert mektig posisjon. Han viste seg som en utålmodig fortaler for reform, ikke minst da Det internasjonale pengefondet gjorde det klart at de lave oljeprisene i løpet av få år kan true Saudi-arabia med konkurs.
Mohammed sørget for at det ble gjennomført innsparinger i det statlige budsjettet. Tjenestepersoner ble permittert. Støtteordninger for kjøp av vann, strøm og drivstoff ble trimmet ned. Offentlige investeringer ble utsatt.
Til gjengjeld lovet Mohammed å gjøre en innsats for å skape jobber til millioner av unge landsmenn, så vel som større kulturell frihet. Løftet til landets unge ble oppfattet som risikabelt og truende for presteskapet og landets omfattende og velkjente korrupsjon.
Som finansminister var det også Mohammed som førte Saudi-arabia inn i borgerkrigen i nabolandet Jemen for to og et halvt år siden. Det har forvandlet seg til en katastrofe for Saudi-arabia. Og i år har han sørget for å lage en internasjonal krise i et annet naboland, Qatar. En krise som har ført til stor splittelse i de arabiske Golf-landenes tidligere så mektige organisasjon, Golfrådet (GCC). Han har skjerpet Saudiarabias rivalisering med Iran, men har så langt ikke klart å hindre Iran i å styrke sin politiske og militaere innflytelse i Irak, Syria, Jemen og Libanon.
SATSER På REFORM
Utad har hans evne til å anvende makt dermed kommet til kort.
Innad har Mohammed nå lagt alle eggene i en og samme kurv. Målet hans er modernisering og liberalisering. Hans metode er eneveldig maktbruk, som fremstår som så beslutningsvillig, så dramatisk og så truende at de fleste omkring ham ikke tør å tale ham imot, både hjemme og i utlandet.
Han har gitt mange unge saudiarabere håp, men også skapt frykt, ulmende kritikk og uro blant rivaliserende slektninger, militaere ledere og naeringslivstopper som har vaert vant til å kunne kjøpe seg privilegier.
Han har de facto kontroll over de saudiarabiske mediene, fengslet systemkritikere, og fått rykte på seg for å betale journalister for å skrive hans versjon av historien. Det kan hverken verifiseres eller stilles til debatt i hans kongerike – eller rettere sagt, kronprinsrike.
Er det et levedyktig prosjekt? Det vil tiden vise. Den amerikanske avisa New York Times siterer en saudisk journalist, Sultan al-saad al-qatani, som har tatt til sosiale medier:
– Man kan kjøpe flerfoldige aviser og hundrevis av journalister. Men man kan ikke kjøpe historien som en dag vil bli skrevet om en selv.