Fereshta kjemper for «oktoberbarna»
Medlem av Afghansk kvinneforening Fereshta Akbari (20) har sett mange kjente rømme Norge fordi de ikke orker å bli sendt til Afghanistan. Nå håper hun politikerne gir «oktoberbarna» ro.
Stortinget har bestemt at unge menn som kom til Norge som barn og fikk midlertidig opphold fram til de fyller 18 år, nå skal få en såkalt «sårbarhetsvurdering», og tvangsreturene stilles i bero. Hva tenker du om at Stortinget har vedtatt at man skal se på flere asylsøknader på nytt, og at flere unge afghanerne kanskje får bli i i Norge?
– Jeg håper at det blir bedre, og at dette ikke bare er politiske ord.
Du er ikke helt overbevist?
– Joda. Jeg håper virkelig at vi kan stole på det de sier.
Stortinget har vedtatt å innføre sårbarhetskriterier slik at ikke unge blir sendt på intern flukt. Er det riktig?
– Ja, men hvor er det trygt i Afghanistan? Jeg skjønner ikke hvilken trygghet de snakker om. Vi ser i mediene at det er utrygt i hele landet. Hvis vi virkelig åpner øynene ser vi at det ikke er trygt i det hele tatt.
Du fikk selv opphold i Norge for fem år siden. Hvordan har det vaert å se på alle som har kommet til Norge, der mange har blitt sendt ut igjen?
– Det er veldig vondt. Det er vanskelig å snakke om. Norge snakker om menneskerettigheter og barns rettigheter. Så har det bare vaert ord. Vi ser det. De sender tilbake ungdom som ikke har noen ting. De hadde ikke flyktet hit om de hadde det bra.
Hvordan har de det?
– Mange får ikke gå på skole. De har ingen jobb. De opplever bombing og vet ikke hvor lenge de skal leve. Mange norske politikere har selv barn. Deres barn slipper å tenke på døden. De kan tenke på ny Iphone. Norske barn kan klemme foreldrene sine når de vil. Mange ungdommer i Afghanistan har ikke foreldre i det hele tatt.
Hvorfor mener du flere bør få bli i Norge?
– For det første er det ikke trygt i Afghanistan. Jeg forstår at det er utfordringer for Norge å ta imot mange. Det er et stort ansvar å integrere dem. Det er ofte ungdom som ikke har gått på skole. Men det er mulig om de får sjansen. De har sine drømmer. Det viser seg at de fleste unge mennesker som får bli tar utdanning, får jobb og skaffer seg familie. De blir ikke en belastning på sikt.
Mange unge afghanske gutter kom til Lillesand, der du bor, for to år siden. Ble du kjent med dem?
– Ja. Jeg hjalp til med språk og jeg var med på tae kwondo-treninger sammen med dem.
Flere av dem bor nå på gata i Paris.
– Ja, tenk så vanskelig de har det. Jeg hadde lenge kontakt med noen av dem, men ikke nå lenger. De var vant til norske folk og norske forhold, så får de plutselig avslag på sin søknad. Da har de ikke noe valg lenger og måtte rømme til andre land. Men jeg har hørt at Frankrike ikke sender tilbake til Afghanistan. Det er det viktigste for dem.
Andre blir hentet og sendt til Trandum før de må hjem til Afghanistan.
– Det er helt forferdelig. De har blitt vant til å vaere her. De har funnet nye venner og lagd seg en drøm for hvordan livet skal vaere videre. Så mister de alt. De har ingen jobb, ingenting.
Flere kaller ungdommene som kommer hit ankerbarn. Tror du mange blir sendt hit for så å få familien etter?
– Det kan vaere begge deler. Noen ønsker å få familien hit. Det er ikke så rart. Men vi kommer tilbake til samme utgangspunkt; Det er en grunn til at barna reiser. Ingen som har det greit sender barna sine på en farlig flukt. Alle foreldre vet at ingen ønsker det.
Hvordan verdsetter du ditt nye land?
– Veldig høyt. Her har vi muligheten til alt. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får vaere her, at jeg får drømme og mulighetene for at de skal bli virkelige. Jeg vil at de ikke skal ta drømmene fra de afghanske ungdommene som har kommet hit.
Kunne du selv flyttet tilbake til Afghanistan?
– Jeg tror ikke det. Men om ting ble som det var for 50 år siden så ville jeg gjort det. Da var det et demokratisk land. Kvinner kunne jobbe og hadde rettigheter. Det har de ikke lenger.
Hvordan er det å vaere kvinne i Afghanistan?
– Det er kjempevanskelig. Ingen hører på dem. De teller ikke i det hele tatt. Det er så stor forskjell fra å vaere ung kvinne i Norge. Vi blir respektert som kvinner. Vi kan si hva man vil og gjøre det vi vil. Kvinner er en viktig del av et samfunn. Jeg setter veldig stor pris på det.
Hvorfor har du har engasjert deg i Afghansk kvinneforening i Norge?
– I Afghanistan spilte ikke kvinnene noen rolle i samfunnet. De var bare hjemme. Mennene planla alt. Jeg ble med i styret i Afghansk forening i Kristiansand og der var det bare menn. De var hyggelige og tok meg godt imot. Men jeg vil gjøre kvinner mer synlige i det afghanske miljøet.
I høst hadde du prosjektet «If you try, you can fly» der du presenterte eller intervjuet en afghansk kunstner, en bokser og en fotballspiller som hadde lyktes i Norge. Hvordan gikk det?
– Vi kunne gjerne hatt flere besøkende på Aladdin kino, men jeg synes det gikk bra. Jeg ville gjerne fortelle noen suksesshistorier, gi noen positive forbilder. De viste at alle kan ha tøffe ting å jobbe med, men man kan komme seg videre.
– Vil du selv bli en slik suksesshistorie?
– Nei, ikke på den måten. Men jeg ønsker å hjelpe folk og inspirere ungdom.