Siste kveld med gjengen
Det er ikke få ganger jeg har lovet meg selv at det er absolutt siste kveld med gjengen. Ikke fordi jeg har så sabla «trøttanes» venner. Ikke er de drikkfeldige heller, eller dårlige og lurer meg opp i stry.
Jeg har stort sett ordentlige venner som betaler regningene på tiden, spiser fem om dagen og er født med ski på beina. Den gjengen jeg snakker om, og som jeg stadig henger med, er en helt annen type gjeng. En gjeng jeg skammer meg over å elske. En gjeng jeg vender tilbake til i gode og onde dager. Jeg kan til og med mislike gjengen mens jeg henger med dem. Det er en fargerik gjeng, for all del. Det er en gjeng som kun stoppes av fantasien og budsjett. Muligens den stoppes av kvalme også, men ikke nødvendigvis. Selv om jeg blir kvalm av gjengen driver jeg stadig på med den. «Omatt og omatt» fordi jeg inni meg alltid tenker at det er siste gang ever igjen jeg skal henge med den. I perioder holder jeg meg helt unna gjengen, men etter en alt for liten stund savner jeg gjengen.
●●Jeg sikter til samme gjeng som Karius og Baktus har basert levebrødet sitt på. Godteskålgjengen. Det vaere seg smågodt, sjokolade, bøtter med is, sure padder, lakris, eller god gammeldags bridgeblanding (vi har alle vårt). Så lenge det er en salig blanding av godt blandet, søtt, salt og syrlig er jeg på full fart mot gjengen min. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har slått opp med gjengen for så lykkelig å finne tilbake til «laban og co» for bare aller siste gang. Jeg har til og med kjøpt bøker som skal hjelpe meg; 5:2, 10:13, Atkins på nye eventyr, lavkarbo over en lav sko, grønt er sørenklype meg skjønt, du er akkurat det du dytter i deg, og spis til du tror det selv-bøker i bøtter og lass og lest dem fornøyd mens jeg har invitert med folk fra gjengen, for det er jo absolutt siste kvelden med sukkerfolket.
●●Jeg ler nesten, for jeg vet det så inderlig godt at jeg er så ferdig med det hele. Bare jeg får lest den nye vidunderboken skal jeg kvitte meg med gjengen for godt. Sukkeret er så absolutt ikke en keeper, en venn i nøden. Det er bare som et innbilt svangerskap, eller på grensen til noe heroinistaktig. I alle fall sier forskning visstnok det. Les: sånne folk som lager kaker uten ovn, kaker som er så kortreiste at de har dyrket kålen på egen kropp, de som lager kake av bønner og tofu og sier det smaker skikkelig digg så lenge du hiver på noen økologiske baer på toppen. Og gjett om jeg ønsker å vaere en sånn som kan trylle fram sånne kaker uten en touch av sjokolade og e-stoffer på barnebursdagen.
●●Jeg vil vaere en sånn mamma som har unger som synes lørdagskvelden er komplett når de får ei rawfood-kake basert på veganske godsaker. Det kommer nok ikke til å skje. 1. Fordi barnet overhodet ikke er keen, og nr. 2. Fordi jeg ikke er så sabla sugen selv heller. 3. Jeg kan ikke bake vanlige kaker engang.
●●Så mens alle kokebøkene for det meste står til pynt i hylla har jeg sluttet å kalle det «siste kveld med gjengen», for det er når det blir så absolutt at problemene egentlig oppstår. Og når gjengen er velkommen i ny og ne blir ikke lengselen så stor, og da er det enklere å ønske den grønne gjengen inn i varmen, i alle fall i ny og ne.
Det er en fargerik gjeng, for all del. Det er en gjeng som kun stoppes av fantasien og budsjett.