Kan regjeringa renne framtidens vev?
I Norge har vi enda folk som kan sy bunader, renne en vev, reparere verneverdige bygninger og bruke håndverktøy. Vi er heldige og privilegerte som har titusenvis av mennesker som bruker fritiden på å formidle tradisjoner, spre kunnskap og laere bort praktiske ferdigheter som har eksistert i hundrevis av år.
regjeringa legger derimot opp til at det ikke skal vaere sånn i framtida. Hver uke har du rundt om i landet mulighet til delta på kurs i emner som plantefarging, spinning på håndtein, smiing, treskolaging, eller du kan sende barnet ditt på kurs i å bli trygg på bruk av strikkepinner, symaskin og spikkekniv. Kurs som disse skjer gjerne i regi av små eller store lokale frivillige organisasjoner, som Norges Husflidslag. Opplaering i det frivillige er bare ett eksempel på hva som vil rammes hardt om regjeringens forslag til statsbudsjett går gjennom.
Opplaeringstilskuddet fra Studieforbundet er, sammen med deltakeravgift, en del av dugnaden som gjør kursene mulig å gjennomføre. Tilskuddet bidrar til forutsigbarhet og muligheten til å kunne opprettholde kvalitet i opplaeringen. Med deltakeravgift i bunnen og voksenopplaeringsmidlene på toppen, har lagene noe sikker grunnfinansiering som gjør det mulig å satse litt bredere og opprettholde et større mang- fold i fag og emner.
Vårt studieforbund, Studieforbundet kultur og tradisjon, har medlemmer som driver med teater, kor, språk, dans, håndverk, kystkultur, slektsforskning og mye mer. Til felles har de greid å skape en kultur for inkludering, rekruttering og videreføring av kunnskap, kompetanse og kulturarv, tilgjengelig for folk i alle aldre fra alle lag i samfunnet. Opplaeringen koster ikke fletta hverken for samfunnet eller enkeltdeltakeren. Organisasjonene får gjort mye for mange med bruk av lite.
Opplaeringen som foregår er ikke «hobby og kos». Husflidslagene er en viktig arena for laering, og kursene er viktige bidrag for å ta vare på kulturarven vår. Dette er systematisk opplaering med høy kvalitet innen immateriell kulturarv, overlevert og utviklet gjennom utallige generasjoner. I første omgang takler sikkert kulturfrivilligheten kuttene. De er alt vant til å få mye ut av lite midler, og løser det kanskje med å ha et par faerre kurs i året, de får en kurslaerer eller to ekstra til å stille opp gratis, eller ber deltakerne kjøpe inn alt av spesialutstyr selv. Spørsmålet er heller hvor mye vi kan spare før vi sparer oss til fant? Eller når kommer vi til et punkt hvor vi ikke lenger har noen som kan formidle håndverket?
Husflidslagene har kurs som går i overskudd, i underskudd og kurs som går akkurat rundt. Kurs som går med underskudd, er kurs med få deltakere, i gamle, lite kjente, gjerne rødlista teknikker - smale kurs, om vi kan kalle det for det. Dette er eldgamle, gjemte og utdøende teknikker og kunnskap få personer kan. Husflidslagene forvalter, tar vare på og sørger for å holde liv i disse teknikkene. Med enda strammere økonomi, er det disse kursene som står i fare for å ryke først. Husflidslagene blir tvunget til å prioritere kurs for en større interessegruppe, der andelen deltakeravgift blir større. Dette er gjerne da teknikker som er bedre kjent og mer i bruk.
KRF og Venstre lytter til frivilligheten, og har reversert dette kuttet i sine forslag til statsbudsjett. Når skal Høyre og Frp få øynene opp for verdien av kunnskapen våre medlemmer sitter på? En kunnskapsminister som snakker opp verdien av de praktiske fagene, har ikke mye troverdighet når han år etter år står inne for budsjett som undergraver de personene og miljøene som allerede gjør en innsats for å bevare de samme ferdighetene.
Hvem vil kunne lagge om femti år? Hvem kan smi knivblad, kaste kniplinger eller binde kiper dersom ingen lenger innehar kunnskapen og kan laere bort?
❞
Husflidslagene er en viktig arena for laering, og kursene er viktige bidrag for å ta vare på kulturarven vår.