Slutten på Kristiansand Kunsthall
Utstillingen «Slutten» er den fjerde og siste i den surrealismeinspirerte serien «Utsøkt Kadaver» i Kristiansand Kunsthall. I serien har kuratorene lekt seg med assosiative begreper og eksperimentert med gjenbruk av verk. Dette er også gjennomgangstonen i sluttutstillingen.
med Hanne Lippards lydinstallasjon «Lesesirkel». Kuratorene har også gjennom hele serien vist sans for å velge i øyenfallende verk. I «Slutten» er det spesielt Holens «Happy» (2017) som fascinerer og inspirerer med sin underlige blanding av klassisk formspråk og postmoderne kitsch. Figuren minner om kunsthistoriens deilige klassiske kvinneakter, men de underliggjørende detaljene som de klumpete lemmene, fravaeret av nesa og panneluggen som lukker figuren inne i sin egen verden, skaper brudd. Figuren ligger der som et deformert Tsjernobyloffer mens de frenetiske øynene til den lille grønne øgla er de eneste spor av liv i dette dystre tablået. Dette føles virkelig som slutten.
BEAT-INSPIRASJON
Den lille øgla hos Holen får sin visuelle parallell i maleriet til Marius Heyerdahl, den norske beatkunstneren som for første gang siden 1960-tallet stilles ut i Norge. Heyerdahl viser oss et apokalyptisk landskap med utflytende dyreskikkelser, deriblant en øgle, som strekker seg mot en gapende sol. Dette er et slående maleri av en kunstner med en helt saeregen estetikk. Beat-inspirasjonen kan forfølges i Kaarsteins fuglemalerier utført spontant med blandet teknikk på klesposer av plast. Maleriene har en fascinerende dualisme: På naert hold ser vi det trashy plastmaterialet, den røffe utføringen, mens på avstand virker maleriene klassiske, stramme som glassvinduer i gotiske katedraler. Sammenstillingen med Hanne Lippards lydinstallasjon «Lesesirkel» som dusjer maleriene med ordene underlig, forunderlig, rundelig, underverk er svaert virkningsfull. De understreker det både underlige og vidunderlige hos Kaarstein. Ordsammenstillinger og forviklinger er også et gjennomgangstema i videoverkene som vises i Sal 2, der saerlig Annika Ströms behandling av alderdom er fine og reflekterte. Men med til sammen fem timers videoarbeid tøyer utstillingen hva en publikummer klarer å ta inn.
KURATORENES ROLLE
Som nevnt stiller kuratorene ut interessante enkeltverk, men sammenhengen mellom disse er uklart tematisert. Velvillig kunne man kanskje foreslå at surrealisttemaet kan romme uklarhet og temasprang, men jeg forventer at en utstilling som skal tematiserer slutten også tydeligere gjør det. Når kurateringen er så tematisk vag som i dette tilfellet, utgjør det heller et forvanskende lag mellom tilskueren og kunsten, snarere enn en inngang til verkene.