Smågrinete superstjerne
POP Taylor Swift
«Reputation» Universal
Det låter bra. Produksjonen er selvsagt påkostet og til tider lekker. Men det høres ut som om Taylor Swift er ferdig som popdronning. Dette er hennes sjette album. Det foregående, den snart tre år gamle «1989», var proppet full av uimotståelige og fengende poplåter. Her er det litt som tittelen forteller, «Reputation». Ikke bare det; men også en mindre vellykket repetisjon.
Taylor Swift skal ha for at hun leverer et langt album med 15 låter. Ingen av dem er nevneverdig svake, men vi har på mange måter hørt dette før i miksen av hiphop, RNB og pop. Produsentene Max Martin og Shellback vet hva de holder på med. De gjør det beste ut av en i utgangspunktet tynn sak.
Saken er at Taylor Swift angriper tidligere kjaerester, noen av dem like store superstjerner som henne selv, og hun virker hele veien i overkant selvopptatt slik at mange av tekstene tar litt livet av de fengende låtene. Det låter aldri ille, det låter aldri faelt, men mye av det som vi får på «Reputation» er en strømlinjeformet repetisjon av det hun har gjort før.
Miksen av hip hop, RNB og pop er så A4 som den kan vaere her. Det funker for så vidt ok på «End Game», med gjestene Ed Sheeran og Future på vokal, og det høres ålreit ut på rockeballaden «So It Goes». Men veldig mye av resten er lett forglemmelig. Taylor Swift har nok hatt sin «peak». Dette albumet tyder på det.