Hyller familien etter ulykka
For to og et halvt år siden skulle Ole Rabbersvik (21) bare kjøre til jobb. Han krasjet og ble delvis lammet. Nå hyller han familien for all hjelp de gir etter ulykka som endret alt.
– Jeg har verdens beste familie. Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten dem – de betyr alt, forteller Ole mens han ruller inn på rommet sitt.
Vi møter ham hjemme i stua i Finsland. Han viser fram sitt nybygde rom på 40 kvadratmeter som sto ferdig for noen måneder siden.
Han forteller om hvordan han har taklet tiden etter ulykken.
– Jeg har alltid akseptert han- dikappet mitt og gjort det beste ut av det. Jeg har fått et nytt perspektiv på livet. Et fullverdig liv for meg handler om å oppleve mest mulig, sier Ole Rabbersvik.
Han kan huske nøyaktig hva han sa da nødetatene måtte dra ham ut av bilvraket etter kollisjonen om morgenen fredag 22. mai 2015:
– Å shit, nå har jeg faen meg klart det, var det første som gikk gjennom hodet mitt. Jeg ville ikke at noen skulle ringe mamma, men de måtte for guds skyld huske tobakken jeg hadde liggende i bilen, forteller Ole med et glimt i øye.
På fylkesvei 107 mellom Vehustoppen og Stokkeland skjedde det. Høyre bakhjul traff et telehiv i veikanten, og bilen ble slengt mot en fjellvegg. Siden den gang har Ole levd med en komplett ryggmargsskade som gjør ham lam fra livet og ned.
– Når jeg tenker over det, så er jeg er glad for at jeg husker mye fra ulykken. Ellers ville jeg sittet igjen med en følelse av at jeg hadde gått glipp av noe viktig som har skjedd i livet mitt, sier han.
LIVET ETTER ULYKKEN
I ovnen på kjøkkenet står makaronigryten og godgjør seg. Det er favoritten til Ole. Hele familien samles for å spise middag, noe de ofte pleier å gjøre.
«Nå er det mat», ropes det fra kjøkkenet. Idet storfamilien på elleve personer prøver å samle seg rundt bordet, kommer Ole på en hendelse han husker spesielt godt.
– En fyr satt seg ned ved siden av meg på en fest. Han lurte på hvorfor jeg satt i rullestol. Naturligvis forklarte jeg hele situasjonen, så begynte han å le av meg, og påpekte at jeg var en tulling som hadde endt opp i rullestol. De personene finnes, dessverre, sier Ole.
– Heldigvis opplever du det sjelden, sies det i andre enden av bordet, fra mamma Anne Synnøve Rabbersvik.
Men slik er noen av livets kontraster han må leve med.
HVERDAGEN ER FORANDRET
Fra å kunne gjøre alt på egen hånd i hverdagen, er Ole i dag avhengig av hjelp fra folk rundt ham.
– Hjemmesykepleierne kommer om morgenen og hjelper meg med påkledning og stell.