Kjære foreldre og lærere – gjør noe!

Jeg bor slik at jeg nesten daglig går forbi to videregående skoler. I friminuttet står ungdommen i klynger. De ler, de er på mobil, de ser glade ut.

●● Forleden dag gikk jeg forbi en av skolene. Mange ungdommer var ute og de så ut til å kose seg i gruppen.

Bortsett fra én. Han var ikke i gruppen. Sto noen meter unna på et hjørne. Han var like kult kledd som de andre, hadde mobil, men utstrålte ensomhet. Forhåpentlig tar jeg feil. Jeg vet ingenting om ham. Han kikket ned i asfalten, mobilen i hånden, og hadde han sett på meg, så ville jeg smilt og nikket. Kanskje hadde han en grunn til å stå alene. Kanskje ville han det den dagen jeg så ham. Jeg vet ingenting om ham.

Ifølge media mobbes 40.000 barn daglig i Norge. Fra barnehagen og opp. Det gjøres innsats for å stoppe dette fra voksne, men vi vet jo alle at et blikk, en bemerkning, en snap kan forekomme uten at noen merker det. Bortsett fra den som rammes.

Vi er sosiale dyr. Vi vil være med i gjengen, vi vil at andre skal like oss.

Tilbake til gutten på hjørnet, kan lærere gjøre noe? Snakke om inkludering, om å ta vare på hverandre. Selv de av oss som er annerledes. Tolerere nettopp annerledesheten. At man ikke er norsk, født her, har familie her. At ensomhet kan knuge og sette spor som er vanskelige å kvitte seg. med. Jeg vet at noen skoler oppfordrer elever at ingen skal sitte alene når man har spisepause. Det er utmerket.

Og foreldre - dette gjelder foreldre også. Hvis vi snakker ned andre. Synes andre er rare. Ikke gjør som oss, så løft blikket og se på annerledeshet som noe spennende, morsomt og utfordrende. Og vi må huske at det vi sier oppfattes av barna våre, påvirker dem, slik at et vennskap med en gutt på hjørnet blir et problem istedenfor en berikelse.