Døra inn til minnene
Garasjeporten er ikke vanligvis objektet vi assosierer med kunst, men Regien Cox’ boblende kreativitet forvandler den til et magisk lerret. På Bomuldsfabriken stiller hun ut 27 ulike porter som hver forteller sin historie.
INSTALLASJON Region Cox
Pathways, Stories of Memories. Bomuldsfabrikken
Jeg må innrømme at jeg hadde en viss skepsis til garasjen som nettopp utgangspunkt for en kunstutstilling, men Regien Cox’ faglige tyngde og visuelle lekenhet gjør garasjetemaet til et utmerket sted for en kunsthappening.
Den nederlandske tekstilkunstneren har samlet gamle garasjeporter i en årrekke og bruker portene, hengslene, fjærene og treverket som materiale samt tematisk ledetråd i utstillingen hun har kalt Pathways, Stories of Memories.
Og nettopp den tydelige samlende ledetråden er det som gjør denne utstillinga sterk. Materiale, teknikk og tema forsterker hverandre gjensidig slik at Cox’ budskap presser seg frem. Men hva er det hun vil fortelle med disse garasjeportene?
Garasjen er stedet der vi lagrer tingene våre, de vi kanskje ikke bruker så ofte, og ting som kanskje en gang igjen kan gjøre nytten? Skiene, dekkene, umbracosettet, den rustne gamle riva. Ting som både har sterke minner, som er nyttige bruksgjenstander, eller som bare er skrot. Og nettopp denne miksen av nødvendigheter og unødvendigheter, av skrot og gull, bruker Cox til å iscenesette temaer som kretser rundt minner og hverdagslivet.
Garasjedøra står som den sym-
bolske åpningen mellom våre indre roterom og den lukkede fasaden vi helst møter verden med. At Cox arbeider med dialogen mellom dette indre kaoset og det ordnede ytre er for eksempel tydelig i De merklap – Bardommen – ga
rasje på Grefsen hvor en lodden hvit ullsirkel på en sterk grønn vegg danner et minnebilde av en barndom. Vi ser ballonger, en syklende unge på trehjulssykkel, sandkassa og dyr – rundt kanten broderte tall og bokstaver som knytter an til kunnskapsverdenen. Stingene er så sarte og vare, og hyller bildet inn i mystikk og nostalgi.
Så gjennom et lite tittehull gløtter vi inn i et større minnerom der en liten sykkel svever alene i et stor garasjerom. Som om det lykkelige, lodne barndomsminnet like gjerne kunne sveve i et tomt rom – for hva er det egentlig vi husker? Den samme eksistensielle grublingen ser i (?) i Ar
nes garasje og Mareritt som begge er usynlige porter, kun opptegnet med tråd på veggene. Fantes de? Og i Skygge tematiserer hun igjen innside/utsideproblematikken – her danner bærestroppene på baksiden av porten et kaotisk nettverk, mens fremsiden byr på ordnede korsformasjoner.
Cox er god når hun grubler, men best synes jeg hun er når hun leker seg hemningsløst med farger, sting, gjenstander og underfundige sammensmeltninger. Høydepunktet for meg blir Nytt
årsportrettet på hvit garasjeport der tapetrester, gummideler, stålvaiere og 17. mai--blåse danner et helt magisk portrett.
Hvem kunne tenke seg at en grønn vannkanne kunne bli et kinn? Eller at skrutrekkersettet kunne bli til øyevipper?
Samme intense, kreative materialbruk ser vi i de andre garasjeportene: i Anders røde port, der perler og knapper gnistrer mot det rustikke treet, i de grove hyssingbroderte mønstrene i Åtteb- ladsrose, eller i den flammegule sola i Begynnelsen.
Det er sjelden jeg har lyst å skrive om alle verk i en utstilling, men denne er sånn. Denne utstillinga burde komme på blå resept nå i høstmørket – man blir rett og slett glad av å se den!
Samtidig gir også de slitte gjenstandene en god anledning til å tenke over tingene vi omgir oss med og hvordan de leder oss inn i minnene våre.