Tysk vinter
Naeringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ønsket den tyske regjeringssjefen, bundeskansler Angela Merkel, som hovedattraksjon på organisasjonens kommende årskonferanse i januar.
Da vår egen statsminister, Erna Solberg, fikk høre om initiativet ønsket hun å benytte anledningen til et kort arbeidsmøte med den tyske regjeringssjefen.
I invitasjonsbrevet, som er forelagt media, gratuleres Angela Merkel med valgresultatet. Etter som partiet hennes, valgforbundet CDU/CSU, gjorde det dårligste valget siden forbundsrepublikkens opprettelse for snart 70 år siden er en slik gratulasjon i seg selv oppsiktsvekkende. Men NHO er for så vidt i godt selskap. USAS president Donald Trump klarte i en telefonsamtale å gjøre det samme, uten å høste andre reaksjoner enn et par hevede øyenbryn og overbaerende smil!
Dersom noen i NHO, og for så vidt også ansatte i regjeringskvartalet, er overrasket over den tyske regjeringssjefens høflige avslag er det på høy tid å sette seg grundig inn i den aktuelle, politiske situasjon i Tyskland. Til å bli gjenvalgt som regjeringssjef (bundeskansler) må Angela Merkel velges av minst halvparten av representantene i parlamentet (Bundestag).
Selv om partiet hennes ved valget i september fikk flest stemmer er hun altså avhengig av støtte fra andre partier. Sonderingene om en mulig flertallskoalisjon bestående av Fridemokrater, de Grønne og Merkels eget CDU/CSU brøt sammen på overtid 19. november. Tyskland seiler nå inn i ukjent politisk farvann, og utfallet er høyst usikkert. Et naturlig alternativ i en slik situasjon er en mindretallsregjering som søker vekslende støtte fra sak til sak slik vi blant annet kjenner fra Norge. Det har forbundsrepublikken Tyskland på sentralt statsnivå aldri tidligere hatt, og skepsisen mot en slik løsning er stor i alle leire. Landet har en politisk kultur som forutsetter en sterk regjeringsledelse hvor parlamentet fungerer som et sandpåstrøingsorgan for beslutninger som allerede er fattet i regjeringen.
Slik er det storkoalisjonen under Angela Merkel har fungert, og opposisjonen i parlamentet har således bare hatt symbolsk karakter. Det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland (AFD) har blant annet på denne bakgrunn karakterisert storkoalisjonen som et «Merkel-diktatur».
På direkte spørsmål fra media om Angela Merkel kan tenke seg å lede en mindretallsregjering har hun foreløpig avvist dette som et passende alternativ for Tyskland. Samtidig har hun ikke lagt skjul på at hun etter sammenbruddet i koalisjonssonderingene foretrekker nyvalg. Den samme posisjonen har sosialdemokratene inntatt, og det ser derfor ut til at tyske velgere på ny må forberede seg på å gå til valgurnene. Om det endrer noe på de grunnleggende politiske maktforhold er foreløpig uvisst. Undersøkelser viser at det foreløpig er små bevegelser i velgermassen, og det er derfor intet som tyder på at et nyvalg vil gi noen etterlengtet løsning på den politiske krise som plutselig har rammet Tyskland.
Den tyske grunnloven fastsetter at det nyvalgte parlamentet skal innsettes fire uker etter valget. Det skjedde 24. oktober. Fra denne dato leder Angela Merkel et forretningsministerium med de samme ministre som tidligere. Det er altså en forretningsførende storkoalisjon av sosialdemokrater og kristenkonservative som nå har regjeringsmakten i EUS største og viktigste land. Suvereniteten til ethvert land ligger imidlertid i parlamentet, og ikke i regjeringen. Et slikt forretningsministerium kan derfor bare fungere i en begrenset periode. Kabinettsspørsmål, som kan utløse nyvalg, kan ikke stilles til et forretningsministerium. Eneste vei til nyvalg går derfor gjennom en komplisert prosess av flere valgrunder om regjeringssjef (bundeskansler) i parlamentet. Det har tidligere aldri skjedd i tysk etterkrigshistorie, og prosessen som eventuelt kan lede til nyvalg er derfor foreløpig i det blå. B allen ligger nå hos det tyske statsoverhodet, bundespresident Frank-walter Steinmeier. Foreløpig har han manet partene til å vise ansvarlighet ved å vektlegge partienes ansvar for å stable en funksjonsdyktig regjering på bena. Han må trolig de naermeste uker ta flere runder med fraksjonslederne for partiene i parlamentet for å se om det tross sammenbruddet i koalisjonssonderingene er mulig å finne frem til en stabil regjering. Hvis det ikke går, styrer Tyskland uvegerlig mot nyvalg, sannsynligvis i mars/april neste år.
Dette er dårlig nytt for både for Tyskland og for Europa. Nettopp mens Frankrikes president Emmanuel Macron trenger drahjelpen fra Tyskland som mest for å fremskaffe nødvendig støtte til høyst påkrevede reformer i EU, er altså det største og viktigste medlemslandet lammet av en indre politisk krise som over måneder vil hemme Angela Merkels handlekraft. I tillegg kommer Brexit-forhandlingene, som uten Tysklands aktive involvering, truer med å kjøre seg skikkelig fast.
Såvel EU som Tyskland må derfor forberede seg på en stormfull og frostig politisk vinter som kan komme til å vare godt ut på nyåret.
Såvel EU som Tyskland må derfor forberede seg på en stormfull og frostig politisk vinter som kan komme til å vare godt ut på nyåret.