Så gikk det godt til slutt

Arbeidsdagen, den jeg som vanlig gleder meg til. Men i dag visste jeg det kunne bli vanskelig. Forholdene var dårlige, men jeg stolte på at de som har et ansvar i forhold til jobben min – gjør sin.

●●Å starte dagen tidlig er jeg vant til, og mange med meg. Men ikke alle skal kjøre en full buss med små barn som skal til sin lokale skole. De skal til Lauvslandsmoen skole i mitt tilfelle og bor alle i Finsland. Skoledagen er en av mange, men for meg som sjåfør er dagen en av få. Veiene jeg skal kjøre på er speilblanke her og der, og temperaturen veksler mellom null, minus en og pluss en grad, og vaervarslinga har i god tid varslet litt regn. Derfor gruet jeg meg til denne dagen. Og så kom regnet og det frøys på. Asfalten var blank som et speil på den smale veien med bratte bakker.

Vi hadde kjørt fra Kilen og videre på riksvei 102 mot Øvland, Eftestad til Espelandskrysset. Så tilbake via Hønemyr, Djupesland, Breivoll for å komme til Lauvslandsmoen skole. Der gikk alle av. Jeg takket for turen og ønsket dem alle en fin dag videre. Jeg satt alene igjen i førerstolen og bussen var tom. Det hadde gått bra – men på naere nippet. Jeg som ansvarlig sjåfør kjente på presset. Jeg alene hadde ansvar for at de alle kom vel frem.

Det er da jeg forundrer meg over at dere som har ansvar for akkurat denne skoletraseen ikke gjør jobben, og er føre var. Dere skal sørge for at veien blir strødd med litt sand, og burde varslet min trafikksentral om dere av en eller annen grunn ble forhindret i å gjøre jobben.

Alle kunne vi se, i hvert fall fornemme, hvordan det ville komme til å bli langs veien denne fredagen midt i november. Vaeret var meldt. Det er våre barn som skal til skolen.

Vi passerte en personbil som lå i grøfta, nesten velta over på taket.

Man skal ikke skylde på mangel av sand, på tekniske problemer eller finne på andre unnskyldninger i en skolebuss-rutetrasé.