Vi må slutte å spørre bare laererne om rett svar i skolepolitikken.

Vi må slutte å spørre bare laererne om rett svar i skolepolitikken. For nå skal vi bruke to milliarder årlig på en laerernorm som vi ikke vet om hjelper. Eller hjelper der det trengs. Må vi ikke snart spør noen andre - også?

Utdanningspartiet og skolepartiet Høyre. Som de liker å kalle seg. Utdannings- og skolepartiet Venstre, som de også gjerne kaller seg. Ikke-veldig-opptatt-av-skole-partiet Fremskrittspartiet, som de nok vil nekte å kalle seg.

Nå skal alle disse tre partiene forsvare en kostbar laerernorm som ingen av dem har tro på. Bare KRF hadde troa, den hadde de imidlertid så sterkt at de satte laerernormen som krav for å undertegne statsbudsjettet. Nå skal økt laerertetthet i den norske skolen sikre gode resultater på Pisa-undersøkelser, gode psykososiale laeringsmiljøer, hindre drop out og frafall i det utdanningsløpet vi har som mål at norsk ungdom skal gjennomføre. En utdanning som også innebaerer fullført videregående. Der hvor omlag 15 000 ungdommer i hvert kull altså ikke fullfører.

Regjeringen skal iverksette poltikk fra Utdanningsforbundet, tvunget gjennom av Krf, med sterke heiarop fra venstresidens Ap og Sv. Regjeringen skal bruke i overkant av to milliarder i året på et verktøy de ikke tror kan brukes til noenting egentlig. Ikke rart Høyre hele tiden har behov for å understreke at dette skal evalueres, når effekten av den kommer. Eller ikke kommer. L aerernormen betyr altså at fra neste høst så skal innføres et tak på maksimalt 16 elever pr. laerer på 1. til 4. trinn på hver enkelt skole. På 5. til 10. trinn skal det vaere maksimalt 21 elever pr. laerer. Høsten 2019 skal det reduseres til 15 elever pr. laerer for 1. til 4. trinn og 20 elever pr. laerer for 5. til 10. trinn.

Det kan høres enkelt og greit ut, og det er nettopp det som er denne politiske løsningens store svakhet. Det er for enkelt og for greit. Skole er vanskelig. Denne løsningen har ikke det presisjonsnivået denne problemstillingen krever. De største innvendingene kommer fra partiene som skal iverksette politikken, med støtte i skoleforskning: T homas Nordahl, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark og leder for Senter for praksisrettet utdanningsforskning, mener at det ikke finnes belegg i forskning verken nasjonal eller internasjonal for å slå fast at en slik laerernorm vil ha effekt, kanskje helt marginale utslag. Han mener at det er umulig å finne dokumentasjon på at klassestørrelser utgjør noen betydning. Nordahl sier videre at i Norge er det ingenting som tyder på at små skoler med små klasser har bedre resultater eller laeringsmiljøer enn store. Elevene har heller ikke noen bedre relasjon til laereren. En Nifu-undersøkelse (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) fant at blant alle som sluttet i videregående skole i Akershus skoleåret 2010-11, ble forklaringer utenfor skolen, som psykiske og psykososiale vansker, fysisk sykdom, graviditet, vanskelige hjem- meforhold og rus oppgitt for 40 prosent. I tillegg til disse fire punktene, har elevenes sosiale bakgrunn stor betydning for om de fullfører og består. I en Pisa-undersøkelse fra 2015 svarer en av fem elever at de føler seg annerledes og ikke passer inn i skolen. Pedagogisk institutt ved NTNU har ved to anledninger gjennomført spørreundersøkelser med fem tusen elever, for å prøve å finnet ut hvorfor elever klapper skolebøkene sammen og forlater skolen. De finner at sosiale forhold på skolen er viktig. Det er kjempeviktig. Opplevelse av ensomhet, mangel på venner og dårlig forhold til laereren slår sterkt ut som sluttårsak, ifølge Ntnu-studien. Man kan finne lignende funn i annen forskning (f. eks fra OECD): Store klasser gir energi, mer dynamikk og stimulans til laeringen. M en hvis vi vender det døve øret til all denne forskningen og likevel kjøper laerernes svar - at alt blir bedre med mange flere av dem - så skurrer denne normen likevel. Hammeren vil bomme på spikeren. For dette vil slå skjevt ut i forhold til distriktene. Sentrale, store skoler, med gode resultater, med ressurssterke, høyt utdannede foreldre med god inntekt, vil få økte laererressurser. De som klarer seg bra skal få anledning til å klare seg bedre. En liten skole i Finnmark, med stort frafall og en foreldregruppe med lav inntekt og utdanning, vil kanskje ikke få en eneste mer laerermuskel i klasserommet. De som ikke klarer seg bra, skal klare seg akkurat like mye ikke så veldig bra.

Beregninger fra Kunnskapsdepartementet, publisert av Aftenposten, viser at normen fra 2019 av kan gi hele 2802 nye laererårsverk i skolen. Men 170 kommuner vil ikke merke satsingen, og det er kommuner i distriktene. De fem største kommunene i landet får over hele 40 prosent av de nye laererne: Oslo, Baerum, Stavanger, Bergen og Trondheim. Til sammen vil de få 1168 laererårsverk. Kommunen i Finnmark vil få fem. Til tross for at finmarkingene har bedt om hjelp i årevis og ofte kalles for «drop-out-versting». Denne laerernormen kan også tappe distriktene for kvalifiserte laerere, dytte dem til mer sentrale strøk., og det skal bli spennende å se hvordan regnestykket vil slå ut på Agder hvor frafallet i noen områder har vaert utfordrende.

De borgerlige partiene har de siste to årene bevilget store beløp til økt laererinnsats, men uten øremerking og tvang. Kommunene har i stor grad brukt pengene andre behov. Det er som kjent en risikosport å gi frie midler til kommunene, men hvis noen kommuner opplever at skolen leverer som den bør, så må det vaere frustrerende å styre penger dit, når andre behov i kommunen står og skriker. A lle har i all tid, i hvert fall veldig lenge, vaert enige om tidlig innsats for å forebygge frafallet i skolen. Men årsakene til frafallet er mange og sammensatte, og derfor må de politiske løsningene også vaere det. Flere laerere er kanskje bare en del av svaret. For det handler også om liten oppfølging hjemmefra. Det handler om lite eller dårlig mat. Foreldre uten ambisjoner. Mobbing. Rus.

Ensomhet. Det handler altså om mye mer enn hva elevene klarer å prestere av resultater og derfor bør løsningen kanskje også vende seg utover laerertettheten. Flere yrkesgrupper kunne med fordel breiet seg i den norske skolen. Enda flere helsesøstre. Miljøarbeidere. Mer kvalifisert personale på SFO. Barnevernspedagoger. Mer leksehjelp. Kokker i kantina og varm, sunn mat på bordet. Kulturarbeidere. Og en og annen politimann kunne jo kommet innom friminuttet og chillet litt i røykehjørnet. Eller slått litt fotball i ballbingen.

Og da begynner vi jo å naerme oss noe som mange mener burde bli det virkelige løftet for den norske skolen: Heldagsskolen. Mat. Leksehjelp. Forskjellige yrkesgrupper av voksne som også sørger for den allmenne «dannelsen», for kulturinnput og fysisk aktivitet. For det er ikke sikkert at vi skal akseptere at det finnes bare finnes en enkel løsning på dette: flere laerere. L aerere krever å bli trodd på at sitter med fasiten på hva som vil løse utfordringer i den norske skolen. Og langt på vei gjør de sikkert det. De har jo lenge vaert den eneste yrkesgruppen inne i de norske klasserommene, naturlig nok. Men laerernes organisasjoner har en agenda, og er ikke alltid helt til å stole på når det gjelder hva som er skolebarnas beste. For man kan jo ikke se helt, helt bort fra at de av og til skuer litt til hva som er laerernes beste også.

Kilder: Kunnskapsdepartementet, NTNU, OECD, NIFU, PISA, SSB, Senter for utdanningsforskning