Evig liv - med døden til følge
Eva er 37 år, mandalitt og kristiansander på sin hals, og tørrlagt politiker. Hun lever for gode formuleringer, og jobber med marked og kommunikasjon i Stine Sofies Stiftelse. På fritiden trener hun mindre enn hun sier, drikker hvitvin på verandaen og els
Jeg har alltid forestilt meg at alderdom er strake vegen til fyrstekake og liggesår – til støttestrømper og permanent. Men selv om det selvfølgelig er sjeldent, så hender det at jeg tar feil. Skotske Jessie Gallan levde til hun ble 109 år. Et par år før hun døde kunne hun avsløre for en hel verden at oppskriften på evig liv var varm havregrøt til frokost – og å holde seg unna menn og ekteskap. Det sistnevnte ser for meg ut til å vaere et enkelt råd å følge.
●●Jeg har en jobb som gjør meg til et attraktivt mål for enkelte annonseselgere. Siste selger ut var fra mediebyrået til Pensjonistforbundet, og selv om jeg nok fremstod som noe lunken, fikk de i det minste tillatelse til å sende meg siste nummer av magasinet Pensjonisten. I dag kom det i postkassa, og selv om forsidegutten hadde sølvgrå manke, halvåpen Hawaii-skjorte og et fyldig og løssluppent hakeparti, så var det overskriften «Evig ung» som fikk meg til å lese mer enn de fire sidene med kontaktannonser (venter på svar fra ungdommelig74).
●●I artikkelen spør de om vi er i ferd med å få en generasjon eldre som ikke vil bli gamle. Penger og teknologi gir oss fritt leide til en kamuflert alderdom – og en mulighet til å holde redselen for å bli gammel og hjelpeløs på armlengdes avstand. Da mine besteforeldre var på den alderen min mor er nå, var de gamle. Urgamle. De så gamle ut, og de oppførte seg deretter. Hårruller og promenering var eneste synlige forsøk på å holde årene på avstand. I 2017 har min mor på over 70 bedre kondisjon enn jeg selv har – og hun ser ut som en veltrent 46-åring (du kan takke meg senere, mamma). Vi leser stadig om karrierekvinner langt inni 60-årene, 70-åringer som reiser jorda rundt og 80-åringer som løper maraton. Det skjedde noe med alderdommen den dagen pensjonistene forstod at gyngestol, pipe, fyrstekake og rullator kunne byttes ut med et forlenget arbeidsliv, tøffe treningsøkter og sushi. Den dagen hårruller, fotformsko og silkebluser kunne byttes ut med hårfarge, joggesko og skinnjakke.
●●Muligheten for å vaere evig ung til døden skiller oss ad henger selvfølgelig sammen med legevitenskapen, en aktiv livsstil og et plagsomt sunt kosthold. Men det er jammen også en erkjennelse av at vi ikke trenger å flytte oss over i en ny livsfase så fort pensjonsslippen havner i postkassa. Jeg er kanskje ikke et fruktfat i dag, men den dagen jeg vandrer ut av arbeidslivet, casher ut pensjonen og får halv pris på bussen, da skal jeg både genmodifiseres og sprøytebehandles. Jeg skal bestige fjell, sprøyte botox i alle avgrunner livet har skapt, drikke prosecco til frokost og gjøre meg fortjent til Aschehougs hagefest. Fordi jeg kan.
●●En av mine Facebook-venner delte nylig et bilde av hendene til sin aldrende mor. De bar synlig preg av å ha levd et langt liv, med svulmende sener og løssluppen hud. Men teksten som fulgte med bildet fortalte en helt annen historie enn hendene: Litt enkel manikyr er viktig selv om fødselsåret er 1918!
●●En dag skal vi alle dø. Alle andre dager skal vi det ikke. Det er vel det pensjonisten anno 2017 har forstått. Og det er kanskje det dama i kontaktannonsen i Pensjonisten har forstått når hun skriver: 63 år gammel kjerring, meget utrent, noenlunde humør, søker motstand med selvironi og sans for Metallica. Heller røyk og øl enn ”et glass rødt”. Serverer ei brødskive når du ser fotballkamp.
Det skjedde noe med alderdommen den dagen pensjonistene forstod at gyngestol, pipe, fyrstekake og rullator kunne byttes ut med et forlenget arbeidsliv, tøffe treningsøkter og sushi.