Typisk dorsk
Høyreregjeringens forslag til kulturbudsjett føyer seg inn i rekken av budsjetter som bruker «den typisk norske ostehøvelen» som fremste virkemiddel i kulturpolitikken.
Istedet for å løfte og investere i kunst og kultur bidrar regjeringen til å bygge ned norsk kulturmangfold. Vi er igjen langt unna Arbeiderpartiets mål om 1 % av statsbudsjettet til blant annet musikk, film, teater litteratur og frivillighet.
Arbeiderpartiet kom nesten i mål med en-prosentmålet i sin regjeringsperiode, men etter at Høyre og Frp overtok regjeringsmakten, har kulturbudsjettene blitt skåret ned. I Arbeiderpartiets budsjett for 2018 legger vi inn mer enn 500 millioner ut over det regjeringen foreslår til kulturformål.
Vi vil tilbake på 1-prosent-nivået, og vi er utålmodige. A rbeiderpartiets kultursatsing er noe langt mer enn å fordele penger til kreative ildsjeler, eller fortelle om vafler, bunad og brunost. For Arbeiderpartiet er penger og ressurser til kunst og kultur en investering i viktig og vital samfunnsaktivitet. Få ting bygger samfunn og tilhørighet bedre og bredere enn ulike kulturuttrykk og aktiviteter. Få ting samler folk og samfunn så bredt som kultur og frivillig sektor. Kulturen vitaliserer og fornyer samfunn, og kunst har en egenverdi Arbeiderpartiet vil hegne om og løfte opp betydningen av.
I ukene etter at regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, har tilbakemeldingene fra feltene som kulturministeren har ansvaret for, vaert brutale. Avstanden mellom virkeligheten og beskrivelsene kulturministeren selv bruker om budsjettforslaget, vitner om en statsråd på kollisjonskurs med virkeligheten.
I Kristiansand ble det nylig avholdt en demonstrasjon blant kunstnere og kulturarbeidere, der misnøyen kom tydelig fram. T idlig på forsommeren 2017 la hun fram et forslag til ny åndsverkslov som høstet storm, for deretter å frata kunstnerorganisasjonene innstillingsmyndigheten til kunstnerstipendene. Og som ikke det var nok provoserer hun i forslag til statsbudsjett med ikke å tildele statens kunstnerstipend for 2018. Et stipend som første gang ble opprettet og tildelt Bjørnstjerne Bjørnson i 1863 (Digtergasje på 400 spesidaler i året). I 2018 finner ikke kulturministeren en eneste forfatter eller kunstner som er verdig dette, relativt beskjedne stipendet (sic!)
Arbeiderpartiet vil i sin politikk vitalisere og løfte kulturens status. Flere utvalg (Engerog Skarstein utvalget) har pekt på nødvendigheten av å bedre kunstnernes levekår. Det tar Arbeiderpartiet på alvor og vi øker derfor midler til stipendordninger og honorarer med omtrent 40 millioner kroner ut over regjeringens budsjett. Vi øker presstøtten og øker midlene til produksjonstilskudd i mediene for å sikre et mangfold av nyhets- og aktualitetsmedier med høy kvalitet og uavhengig journalistikk. Vi styrker kulturfondet med 30 millioner og vil ønsker at festivaler, kor, utstillinger og film skal blomstre over hele landet.
Kultur skal leve der folk bor.
Vi ser nå resultatene av regjeringens gaveforsterkningsordning – de med penger gir til kulturtiltak i de største byene, dette utløser flere offentlige penger og resultatet blir en sentralisering av kulturmidlene. Det er en feil utvikling, derfor er vi mot denne ordningen. K unst og kultur er ikke en sektor for velgjørere med for tykke lommebøker, det er en viktig samfunnsoppgave som skal gro der folk lever sine liv. Dagbladet beskrev budsjettet som «gråere enn bunnlinja til «Snømannen»». Dagsavisen slo fast at «Det er godt kulturministerens fest for kulturlivet allerede er holdt. Budsjettet for neste år er alt annet enn en fest». Og vi kan slå fast at det er langt fra så livlig og skinnende som en makrell. Det er like usynlig og dorsk som en flyndre i sanden.
Dessverre ble det ikke flertall for skifte av regjering ved årets valg. Arbeiderpartiet viser i sitt alternative kulturbudsjett at partiet er gjenkjennelig. Det er en rød tråd i vår kultursatsing og den er verdt minst 1 prosent av statsbudsjettet.