Aktiv øvingshelg med koret
Det skulle vaere øvingshelg med koret. Det hadde vaert planlagt og snakket om i lange tider, og nå var endelig dagen her.
Vi skulle bo på hotell, kose oss og vaere sammen og ikke minst skulle vi øve. Det var planen. Trodde vi i alle fall! Turkomitelederen tok ansvaret sitt veldig alvorlig, og hadde sjekket fasilitetene ved hotellet nøye før vi dro. Og han hadde funnet ut at det var et naturfint område med mange muligheter. Vi hadde derfor fått beskjed om å ta med både tur-tøy, bade-tøy, treningstøy og fin-tøy. Et vittig hode i koret lurte da litt lattermildt på om det var en slags fit-camp vi egentlig skulle på- til stor latter fra hele koret.
Hotellet lå ganske riktig idyllisk til, og vi hadde fått øvingslokale med utsikt over sjøen, så vi gledet oss til å synge i disse vakre omgivelsene en hel helg. Jeg gledet meg til å kose meg på rommet, ha lange dusjer, stelle meg og sånn i ro og fred- uten ungemas.
Etter innsjekk ble vi samlet i øvingsrommet. Turlederen hadde vaert på kurs og laert at det i korsammenheng var viktig med litt fysisk oppvarming for å varme opp stemmebåndene. Så før vi overhodet kunne synge måtte vi gå på stedet hvil en stund. «Spark deg i rompa, bøy deg mot gulvet, sving med armene!» Fru Karlsen rett bak meg som har litt problemer med hoftene pustet og peste, og prøvde etter beste evne å henge med, og jeg kunne se at dirigenten vår kikket lengselsfullt etter pianoet mens han svingte armene i takt med instruksjonene.
Etter oppvarmingen var det lunsj. Vi fikk servert deilig buffet, og stemningen var god. Turlederen tok ordet og opplyste at det etter lunsjen ville bli en liten gåtur til et lokalt utsiktspunkt. «Dere trenger tur-tøy. Og i kveld er det deilig middag klokka sju», la han til. «Pynt dere gjerne litt»! Vi hadde ikke fått øvd noe ennå, men alle snakket om at en liten tur var jo bare koselig.
Med tur-tøy på møtte vi alle lydig opp. Vi la i vei. Skravlet og lo, gikk og gikk oppover og oppover. Gamle fru Karlsen satte seg på en stein og sa at hun ikke orket mer. Når vi endelig ankom toppen, var sola begynt å gå ned. Oi. Middag klokka sju. Vi fikk det travelt. La på tur tilbake i et voldsomt tempo.
Jeg strenet inn på rommet, rev av meg klaerne, og føk inn i dusjen, dusjet ferdig på to minutter i iskaldt vann og gav plass til romkameraten min. Nøyaktig klokka sju var vi i matsalen klare for middag. Håret var vått, sminken uferdig og vi var temmelig slitne. Det ble tidlig stille etter maten, men før vi gikk hver til vårt, ble det opplyst at det var morgentrim og boblebad klokka sju.
Ha - tenkte jeg, det gidder jeg ikke! Men der tok jeg feil. Grytidlig gikk turkomiteen rundt og banket på alle dørene og forsikret seg om at alle kom opp. Det var bare å ta på seg trim-tøy med badedrakt under og møte opp. Så ble det trim ja. Vi løftet på vekter, vi gikk på tredemølle, vi pustet og peste. Etterpå var det bo- blebad før hele gjengen fikk lov å gå og kle seg, og gjøre seg klare til frokost. Jeg kjente at jeg var lemster i beina etter gårdagens tur.
Under frokosten tok igjen turlederen ordet, og opplyste at det etter frokost ville bli en liten båttur. Da protesterte dirigenten vår, og lurte på om ikke vi snart skulle begynne å øve litt, men ble avfeid med at det var da alt for tidlig på morgenen til slikt. Vi måtte utnytte det fine vaeret, og fikk heller øve når vi kom tilbake. På med tur-tøy igjen. Ut i båt. Det blåste opp, og vi bølget hit og dit. I øyekroken så jeg fru Karlsen hang over rekka og spydde. Hun var blek. a vi endelig kom tilbake til land, var mange sjøsyke og ganske uvel. Vi måtte hvile. Og etter hvilen var det lunsj igjen. Jeg var lemster i armene etter morgentrimmen, og helt skjelven i beina. I tillegg var jeg kvalm så jeg måtte gå på rommet etter lunsjen igjen og ligge litt på senga. Da jeg litt senere gløttet på døren på rommet, så jeg dirigenten vår som stod forskremt inntil veggen. Han hysjet med fingeren, kikket seg forsiktig rundt og hvisket til meg: «Ser du dem noe sted?» Jeg ristet på hodet. «Skal vi prøve å komme oss inn i øvingsrommet»? spurte han videre, og så avtalte vi å banke på til kormedlemmene, og si at
DNÅ skulle vi prøve å samle oss og synge litt. Han skulle si til turkomiteen at noen av medlemmene hadde gått tur til utsiktstoppen, og trengte hjelp. eg snek meg fra dør til dør. Det var hvisking og tisking. Alle skjønte alvoret, og brakte beskjeden videre, og et kvarters tid senere begynte kormedlemmer å komme fra alle kanter. Vi smøg oss forsiktig rundt i korridorene, kikket oss over ryggen, og en etter en smatt vi inn på øvingsrommet.
Vi låste døra. Dirigenten skyndte seg bort til pianoet, ba oss om å åpne notene, løftet armene og satte i gang. Og koret svarte. Det var som den reneste vellyst når vi endelig fikk synge. Det formelig boblet av sangglede. Åh det var så vakkert! Vi sang og vi sang, og brydde oss ikke om at det etter hvert begynte å banke vilt på døren. Det var en sliten og mett gjeng som dagen etter satt på bussen hjemover. Fru Karlsen satt i setet sitt og sov. Turkomiteen var sure. Ingen hadde møtt opp til morgentrimmen den morgenen.
J