Det er dyrt å dø. Hva koster en begravelse?
I det siste har selvutnevnte lavprisaktører i vår bransje vaert ute i media for å si at det koster for mye å dø. Påstanden er at vi, de andre begravelsesbyråene, holder for høye priser.
For er det ikke ille nok å dø, om det ikke også skal koste en formue. Det høres riktig ut. Men påstanden er høyst upresis og uten rot i den virkeligheten jeg kjenner. Dessuten er det en annen samtale som er viktig i vår travle tid. Det er samtalen om begravelsens verdi.
Tross alt, prisene våre ligger åpent på Internett, det er store valgmuligheter og vi har hundre års erfaring i å snakke med mennesker i sorg. Vi viser respekt for mennesker. Vi presser ikke frem valg av dyre alternativer.
Når slående enkle argumentasjonsrekker rulles ut for å diskutere pris, kan det nesten virke som om pris er det riktige temaet for en samtale om begravelsesbyråenes virke. Underteksten er at lavest mulig pris vil gi høyest mulig tilfredsstillelse. Man kunne nesten forledes til å tro at en begravelse kun handler om å få lagt avdøde i sin grav. For ordens skyld: Ordet begravelse brukes både her og på folkemunne om hele seansen – seremoni, jordfestelse og minnesamvaer. Ikke helt korrekt, men godt innarbeidet.
Så, for å starte med prisen: Hva koster en begravelse? Det blir litt som han som spurte en annen om hvilken oppfatning han hadde av non-figurativ kunst, hvorpå vedkommende svarte: Hvilket bilde snakker vi om?
Også på lille Sørlandet har vi stor menneskelig variasjon. Dette tenker jeg ofte på; for hva kreves for å møte et menneske på dets egen grunn, i dets egen tro og avmakt? I alle fall kreves det valgmuligheter. Gitt at begravelse har en verdi for dem som lever, er det helt nødvendig å tilby ulike produkter, tjenester og ergo også priser. Vi er forskjellige og ønsker ikke det samme, heller ikke etter et dødsfall. Vi lever ulike liv, verdsetter ulike ting, har ulik tro og ulikt livssyn. For å nevne noe. Det stopper jo ikke der. På mange måter er begravelsene like forskjellige som de levde livene har vaert. Familiene har høyst ulike oppfatninger om hva som bør vaere innholdet i begravelsen og hvordan den skal gjennomføres.
Når prisdiskusjonen kjøres i media leter jeg av og til etter en mindre kald måte å si dette på: Vi har mange rimelige alternativer. Vi har det aller rimeligste alternativet, det som i bransjen kalles «rett i krematoriet» og beskriver kremasjon uten seremoni. Prisen ligger på nett. Og ja, den er lav. Men det er likevel de faerreste som velger rimeligste alternativ.
La meg gjøre et tankesprang, kanskje litt uaerbødig, men det får våge seg: Hva koster et bryllup? Kan man, på generelt grunnlag, hevde at prisen på bryllup er for høy?
Det er ikke direkte sammenlignbart, jeg vet det. Døden er noe som ram- mer familien, ikke noe den velger. Men valgmuligheter og prissetting er sammenlignbart. Familiene ønsker valgmulighet, og vi tilbyr det.
Og er det kanskje ikke sånn, at både bryllup og begravelse har verdi for oss? Hvorfor skulle vi ellers betale for en begravelse med blomster og minnesamvaer? Har det kanskje en kostnad å la vaere? Så hva er begravelsens verdi? Noen velger bort minnesamvaer. Noen velger også bort seremoni, eller gjør den svaert enkel. Men det er sjelden pris som oppgis som årsak. Det er mangel på mennesker.
Noen ganger hadde ikke avdøde saerlig familie, slekt eller omgangskrets. Noen ganger er det for få som kan komme på så kort varsel. Rett og slett. Travelhet og avstand. Vi forstår det. Moderne mennesker med hektiske liv kan ikke alltid bare slippe alt for å møte opp. Et langt stykke på vei skjønner vi det godt. Men kan det tenkes at vi kan trenge en vennlig påminnelse om viktigheten av å delta i hverandres liv?
Selv om vi er travle og spredt for alle vinder, kan vi likevel få til en samling på kort varsel, de få gangene samling faktisk betyr noe?
Av våre fire, tradisjonsrike overgangsriter – dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd – er gravferden den som byr på den aller største endringen. Jeg våger påstanden. For under gravferden er fremtiden for de naermeste et «aldri mer». Kanskje kan gravferden sies å vaere det viktigste av overgangsritene våre. Det er så lett, og det er så deilig å feire barn, ungdom og brudepar. Det er så tungt å si adjø.
Så: Kan man si at en begravelse, sånn helt generelt, koster for mye? Bare hvis man er villig til å snakke ned begravelsens verdi. Hvis begravelsen er verdiløs, da er den jammen best når den er billigst. Det er veldig liten grunn til å holde en påkostet seremoni hvis det ikke har noen verdi å samles sorg, i en ramme av trøst og verdighet. Minnesamvaer uten gjester er triste greier.
Det har en pris å samle mennesker. Det har en pris å la vaere. Og det er ikke produktvalg på øverste hylle som gir begravelsen dens verdi. Det er menneskene. Det har en pris å arrangere en begravelse med seremoni og minnesamvaer. Men hvis det har en verdi, kan man vel også spørre: Hva koster det å ikke delta i hverandres liv? Har vi råd til det?
Men kan det tenkes at vi kan trenge en vennlig påminnelse om viktigheten av å delta i hverandres liv?