Bevissthet om utenlandskontrollerte bedrifter
Utenlandskeide bedrifter er et sjeldent, men betydningsfullt innslag i den norske bedriftsfloraen.
Debatten rundt temaet har i lang tid vaert preget av spørsmål om utflagging og skattefordeler. Imidlertid trenger utenlandske eiere verken å flagge ut eller skattetilpasse for å nyte godt av det norske systemet. En bevisst strategi for å anvende virkemidler for innovasjon og utvikling rekker. Offentlige myndigheter og virkemiddelaktører må ha en tilsvarende bevissthet rundt effekten av å subsidiere innovasjon og teknologiutvikling i denne type bedrifter.
En gjennomgang av aksjonaerregisteret, på oppdrag av Naerings- og fiskeridepartementet, hvor Oxford Research har sett på utenlandskeide bedrifter i Norge, viser at 2,5 % av registrerte bedrifter hadde utenlandske majoritetseiere i 2015. Andelen høres liten ut, men disse utenlandskkontrollerte bedriftene står for hele 30 % av sysselsettingen og 21 % av omsetningen. Andelen er heller ikke liten sett i forhold til utenlandsk eierskap i Sverige og Danmark hvor andelen er det halve, henholdsvis 1,2 % og 1,3 %.
Hvorvidt denne andelen utenlandskontrollerte bedrifter er et gode eller ikke, fremkommer ikke direkte av registeranalysen. Registrene avdekker nemlig ikke om eierne velger å etablere eller benytte eksisterende selskap i andre land, for å kapitalisere på teknologi utviklet i Norge. Imidlertid viser en gjennomgang av Innovasjon Norges data om bedriftenes innovasjonshøyde at bedrifter med minst én utenlandsk eier scorer høyere enn helt norskeide.
Andel bedrifter som over tid har gått med store underskudd er også overrepresentert blant dem med utenlandske eiere, noe som kan tyde på at de er noe mer risikovillige som investorer. I tillegg vil salg av eiendeler i norske bedrifter frigjøre kapital. Denne kapitalen forsvinner ikke. Enten føres den tilbake til selskapet gjennom emisjoner, eller så vil en norsk tidligere eier sitte med ekstra, potensielt risikovillig kapital. Et dypdykk i aksjonaerregistret for å få oversikt over omfanget av eventuelle reinvesteringer, vil vaere interessant for å belyse dynamikken slike transaksjoner bidrar til. Samlet indikerer disse forholdene at utenlandsk eierskap ikke er en ulempe for bedriftene og deres eiere.
Staten har imidlertid påtatt seg relativt store kostnader gjennom ulike støtteordninger for forskning, innovasjon og teknologiutvikling. I Norge i dag diskriminerer disse støtteordningene ikke på eierskap. Det betyr at utenlandskkontrollerte bedrifter kan få dekket kostnader til denne typen virksomhet. Ingenting hindrer dem fra å kapitalisere på innovasjonen eller teknologien utenfor landets grenser. Begrensede deler av denne verdiskapingen tilfaller dermed norske eiere, myndigheter eller arbeidstakere.
I våre naboland er det mer utbredt at eierskap er et kriterium ved tildeling av forsknings- og bedriftsstøtte. Kanskje kan ulik praksis på området vaere med på å forklare hvorfor andelen utenlandskontrollerte bedrifter er dobbelt så høy i Norge som i våre naboland?! Samtidig er det kanskje akkurat slike kunnskapsintensive arbeidsplasser vi ønsker oss, selv om mye av verdiskapingen skjer utenfor landets grenser?! Disse ordningene har som formål å drive verdiskapende kunnskapsog naeringsutvikling i Norge og krever av den grunn at bedriften er norskregistrert, men tar altså ikke hensyn til hvem som eier bedriften.
Uavhengig av perspektiv, burde aktører som Innovasjon Norge og Norges forskningsråd ha en høyere bevissthet omkring utenlandsk eierskap og bruken av offentlige støtteordninger overfor slike bedrifter, både fordi det potensielt bidrar til økt risikovilje og innovasjonshøyde og fordi vesentlige deler av verdiskapende naeringsutvikling potensielt realiseres i utlandet.
Samlet indikerer disse forholdene at utenlandsk eierskap ikke er en ulempe for bedriftene og deres eiere.