Laererne og fasiten
I lørdagskommentaren 25. november går kulturredaktør Blågestad til angrep på laerernes meningsmonopol (?) i spørsmålet om laerernormen.
iden forbindelse er hun så full av heftig retorikk at det er vanskelig å skaffe seg overblikk, men så vidt vi kan forstå er dette hovedpunktene: 1
. Regjeringen må iverksette politikk «fra Utdanningsforbundet»(?), tvunget gjennom av KRF «med sterke heiarop fra venstresidens Ap og Sv». Er poenget at det er «synd på regjeringen»? Det er et faktum at det nå er flertall på Stortinget for en laerernorm, og i Utdanningsforbundet er vi takknemlig for den politiske viljen KRF har vist i budsjettforhandlingene. Vi er nemlig helt enig i at normen representerer et løft for skolen, og det har vi vaert tydelig på lenge. At regjeringen dermed «må iverksette politikk fra Utdanningsforbundet» er selvfølgelig en smigrende påstand i all sin uvitenhet, men det er en grov undervurdering av Stortinget. Der gjør man opp sin egen mening. 2
. Det finnes ikke belegg i forskning verken nasjonalt eller internasjonalt for å slå fast at en slik laerernorm vil ha effekt. Jo, Blågestad, det gjør det. Når vi i Utdanningsforbundet har promotert laerernorm som vår viktigste utdanningspolitiske sak i 2017, er det ikke med basis i fri synsing. Det er på bakgrunn av relevant og troverdig norsk, nordisk og internasjonal forskning, sammenholdt med erfaringer norske laerere har gjort seg over tid. Forskningen på dette området er riktignok ikke entydig, men når Blågestad bruker professor Nordahl som sannhetsvitne, så bør hun vite at den fargerike hedmarkingen på ingen måte er en samlende autoritet på dette feltet. Hun har i tillegg en avsluttende påstand på dette punktet som er oppsiktsvekkende: «Man kan finne lignende funn i annen forskning (f. ek. Fra OECD): Store klasser gir energi, mer dynamikk og stimulans til laeringen». Dette rimer ikke med troverdig forskning fra noe kjent hold, og er hinsides all laerererfaring. 3
. 170 kommuner vil ikke merke satsingen i det hele tatt, og 40% av de nye laererne vil tilfalle de 5 største kommunene. Dette er kommuner som i utgangspunktet gjør det bra på nasjonale prøver og Pisa-tester, og følgelig ikke trenger større laerertetthet. Når 170 kommuner ikke merker satsingen er det fordi normen er oppfylt, og 250 kommuner får altså glede av den nå. I tillegg vet vi at situasjonen er mest prekaer i de største byene. Mange elever stues inn i overfylte klasserom der muligheten for å se og følge opp det enkelte barn minsker i takt med antallet. For laerere er dette enkel matematikk – tid delt på antall barn er lik oppmerksomhet pr. barn. Store byer, saerlig Oslo, gjør det bra på nasjonale prøver. Men det gjør også elever i Sogn og Fjordane, for eksempel. Man skal i det hele tatt vaere forsiktig med å sette likhetstegn mellom test-suksess i store klasser og et godt laeringsmiljø over tid for det enkelte, lille mennesket. 4
. Flere laerere er kanskje bare en del av svaret. Dårlige resultater og frafall handler om dårlig oppfølging hjemmefra, lite eller dårlig mat, foreldre uten ambisjoner, mobbing, rus, ensomhet. Flere yrkesgrupper bør inn i skolen, helsesøstre, miljøarbeidere, barnevernspedagoger, kokker, kulturarbeidere og en og annen politimann i forebyggende hensikt. Kjaere kulturredaktør. Vi ønsker andre yrkesgrupper velkommen inn i skolehverdagen og er positiv til alle tiltak som styrker laget rundt eleven. I klasserommet dreier det seg imidlertid primaert om laereren og elevene, og i Utdanningsforbundet er vi overbevist om at en norm for gruppestørrelse vil gi en bedre laeringssituasjon. S å til det retoriske spørsmålet i overskriften: Har laererne egentlig fasiten? Nei, det har vi ikke. Men vi har skoen på, og vi kjenner daglig hvor den trykker. Det bør vel telle noe? På ett punkt er du historieløs, Blågestad. Det gjelder ingressen: Vi må slutte å spørre bare laererne om rett svar i skolepolitikken. For nå skal vi bruke to milliarder årlig på en laerernorm som vi ikke vet om hjelper. Eller hjelper der det trengs. Må vi ikke snart spørre noen andre – også?
Fri og bevares! I løpet av de siste drøyt 20 årene har norske laerere gjennomlevd den ene vegg til vegg-reformen i skoleverket etter den andre, uten at beslutningstakerne spurte oss om noe av betydning. Reform 94, L 97 og Kunnskapsløftet rullet over oss uten påviselig politisk interesse for laerernes input. De to «store reformatorene» Hernes og Clemet (og her brukes anførselstegnene bevisst og ironisk) var fullstendig uinteressert i hva laererne måtte mene. De satt selv med fasiten (hver sin), og hadde hentet den fra helt andre kilder. De siste årene har vi imidlertid opplevd beslutningstakere som faktisk er lydhøre for våre synspunkter. Høyrestatsråd Torbjørn Røe Isaksen er et eksempel til etterfølgelse i så måte. Ikke alltid enig (ganske sjelden, faktisk), men det er ikke poenget. I likhet med elevene våre er det viktigst å bli sett og hørt. Dessuten har vi som nevnt skoen på. Noen bedre?
For laerere er dette enkel matematikk – tid delt på antall barn er lik oppmerksomhet pr. barn.