De trofaste sliterne

Gal 6,9-18

Det finnes mennesker med en utrolig utholdenhet. Da tenker jeg ikke først og fremst på maratonløperne – eller disse galningene som driver med triatlon. Jeg tenker på gode mennesker som står på i frivillig sammenheng i år etter år. Ildsjelene. Det er så flott når idretten løfter frem noen av disse i rampelyset og gir dem den oppmerksomheten de fortjener. Årets ildsjel. Disse menneskene som bidrar til å gjøre lokalsamfunnet til et bedre sted å vaere, enten det gjelder i idretten, musikklivet eller i andre sammenhenger. Ikke minst i menighetssammenheng. Vi har mange av dem også. De som ikke står i første linje, men som alltid stiller opp. Vennlige og alltid villige til å ta et tak. Uten dem stopper det meste opp.

Noen ganger kan det kanskje vaere fristende å gi opp. Gå lei. Kjenne på følelsen av å ikke bli sett og helt regnet med, fordi min oppgave ikke er av de mest synlige. « La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» Det er oppmuntringen Paulus gir alle trofaste slitere. «Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen.» Når man driver i denne bransjen hvor en prøver å bygge menighet, så kjenner en ofte på en utrolig takknemlighet for disse ildsjelene. Om du er blant dem, så er du et forbilde. Det handler om å baere sitt kors. Og sannsynligvis har du betydd mer enn du selv har noen som helst anelse om. Paulus hilser deg og oss alle på denne måten: «Vår Herre Jesu Kristi nåde vaere med deres ånd, mine søsken!»