Urimelige pendlerlønninger

I en tid hvor nedbemanninger, forflytninger og digitalisering har rystet mange naeringer, virker det urimelig at ansatte i fylkeskommunen får store kompensasjoner når Agder skal bli ett.

Det er mye pendling i Agder. Folk vest i Vest-agder reiser til Kristiansand på jobb, folk i Risør reiser til Arendal på jobb og arendalitter reiser til både Grimstad og Kristiansand på jobb. Setesdøler reiser til kysten på jobb.

Nå skal Agder samles i en fylkeskommune. Det betyr at noen skifter arbeidssted. Og da blir det et stort spørsmål hvor mye kompensasjon ansatte skal få. Hvor stor ulempe skal det aksepteres at det er å reise syv mil fra for eksempel Arendal til Kristiansand? Hva skal prisen vaere?

Det er og kan bli en utfordrende diskusjon. Denne landsdelen har vaert spesielt utsatt for nedskjaeringer og oppsigelser gjennom krisen i oljeleverandørindustrien, og for mange som har mistet jobben, må forslagene om kompensasjon for disse offentlig ansatte fremstå som naermest luksuriøse.

Det første forslaget til kompensasjon for ulempen vakte sterke reaksjoner. Der ble det foreslått at ansatte fra Aust-agder ikke bare skulle få hjemmekontor en dag i uka, kontorfellesskap i Arendal, en time av arbeidsreisen inn i arbeidstiden, men også betydelige lønns- Gro Bråten, Aust-agders fylkesordfører, minnet om at kompensasjon til fylkesansatte ligger i avtalen, da politikerne diskuterte saken mandag. Nå skal størrelsen på kompensasjonen avgjøres 19. desember. tillegg. Tillegget skulle utgjøre 55.000 kroner for 55 km i økt reisevei, 45.000 kr for 45 km, 35.000 kr. for 35 km, og 25.000 kr for 20 km. Noen av ordningene skulle vurderes etter en tid, men det var rause tider. Hjemmekontorordningen etter fem år, lønnstillegget etter 15 år.

Det blir en forskjellsbehandling av ansatte i offentlig og privat sektor som kan gå på tilliten og troverdigheten løs. Offentlig ansatte kan heller ikke vaere en slik brems i all effektivisering av samfunnet, de som tross alt lever av fellesskapets penger.

Det har ligget i avtalen rundt fylkessammenslåingen at det skal kompenseres, men da disse konkrete forslagene ble kjent, ble det støy. Nå har politikerne gitt seg mer tid. Det bør munne ut i mer moderate tall, tall som er mer samstemt med hva den øvrige befolkningen må akseptere av arbeids- og lønnsvilkår. Vi kan ikke ha en egen «offentlig-ansatt-klasse» som er forskånet for effektivisering og mobilitet, som resten av befolkningen må justere seg etter.

For mange som har mistet jobben, må forslagene om kompensasjon for disse offentlig ansatte fremstå som naermest luksuriøse.