Den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk
Det er 70 år siden FNS delingsplan for Palestina ble vedtatt i FNS generalforsamling.
Bakgrunnen for delingsplanen var det mandatet den britiske kolonimakten i 1922 (formelt i sept. 1923) hadde fått i fra Folkeforbundet til å vaere koloniherrer i Palestina, hvor alle innbyggerne i kolonien skulle ha de samme borgerlige rettighetene. Mandatet innebar også at britene skulle legge forholdene til rette for jødisk innvandring og et nasjonalt jødisk hjem i territoriet mellom Jordanelva og Middelhavet. Den britiske regjerings offisielle forståelse av og intensjon med mandatet i denne sammenheng framgår klart av koloniminister Winston Churchills «British white paper of June 1922» (min oversettelse): «Det har framkommet uautoriserte erklaeringer som framhever at målet er å skape et fullstendig jødisk Palestina. Eksempelvis: Palestina skal bli «så jødisk som England er engelsk». Den britiske regjering anser enhver slik forventning som ugjennomførbar, og har intet slikt mål i sikte.»… «Videre må det oppfattes slik at statusen til alle innbyggerne i Palestina i lovfestede sammenhenger skal vaere palestinske, og det har aldri vaert intensjonen at innbyggerne eller en del av dem skulle inneha noen annen juridisk status». I
1947 ble det klart at britene ville avslutte sitt mandat i løpet av 1948. Folkeforbundet ble oppløst i 1946, og det nyopprettede FN fikk palestinaproblemet i fanget. FNS generalforsamling vedtok derfor 29.11.1947 en rådgivende delingsplan for Palestina. Mellom Jordanelva og Middelhavet skulle det opprettes en jødisk og en palestinsk stat som skulle vaere i en økonomisk union, og hvor alle innbyggerne i de to statene skulle ha de samme borgerlige rettighetene. Jerusalem skulle inntil videre vaere et «Corpus Separatum» under Fnkontroll. Stemmetallene var 33 stater for, 13 mot og 10 blankt. Holocaust hadde gitt jødene internasjonal sympati. Alle arabiske land stemte i mot delingsplanen under henvisning til Fn-pakten som fastslo at FNS formål bl.a. var «… grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett…» (art. 1, punkt 2 i Fn-pakten). Innbyggerne i Palestina måtte selv ved flertallsavgjørelser få bestemme over sin statsdannelse, ikke få en løsning tredd over hodet på seg. A raberne var også opprørt over at FNS delingsplan innebar at den jødiske staten fikk 56,5 % av arealet selv om den jødiske befolkningen kun utgjorde ca 1/3 av totalbefolkningen. Vedtaket i FNS generalforsamling var kun rådgivende, og FNS Sikkerhetsråd, som kunne satt makt bak å få gjennomført delingsplanen i praksis, forholdt seg passiv. Resultatet ble at det straks etter at delingsplanen ble vedtatt, brøyt ut borgerkrig i Palestina. I stedet for gjennomføring av delingsplanen ble det den sterkestes rett som fikk råde. Jødene var best forberedt og best militaert organisert i relasjon til de kampene de forsto måtte komme. De hadde et kjempeproblem som kun kunne løses ved bruk av vold og fryktskapende trusler. I det territoriet de var tildelt i delingsplanen, var det et flertall av palestinaarabere. Jødiske militsgrupper begynte derfor straks fra desember 1947 med å bruke sin militaere styrke til å gjennomføre massakre og andre overgrep i palestinske landsbyer. De foretok utstrakt etnisk rensing også ut over det territoriet jødene var tildelt i delingsplanen. Ca 700.000 800.000, d.v.s. rundt 60 - 70 % av palestinaraberne endte opp som flyktninger. S taten Israel ble formelt erklaert fra 15.5.1948 med referanse til FNS delingsplan. Stormaktene med USA i spissen anerkjente den nye staten Israel under forutsetning av at grensene i delingsplanen skulle legges til grunn. Sympatieffekten fra Holocaust gjorde seg igjen gjeldende. De arabiske nabolandene sendte like etter den israelske statsopprettelsen noen militaere styrker for å hjelpe de lite krigsvante palestinerne, men jødenes kombinasjon av krigsforbrytelser og militaere operasjoner var uslåelig. I løpet av 1949 ble det inngått flere våpenstillstandsavtaler mellom den nye staten Israel og de arabiske nabolandene. Derved fikk Israel ved folkerettsstridig krigføring og okkupasjon av palestinsk territorium øket sin andel fra 56,5 % av det opprinnelig fordelte territoriet til 78 %. De midlertidige delingslinjene som da ble fastsatt, fungerte til israelerne startet 6-dagerskrigen i 1967, og de okkuperte resten.
70 års historie har vist at delingsplanen ikke fungerte i samsvar med de fredsmålene som er nedfelt i Fn-paktens art. 1. Delingsplanen var urealistisk, vridd til jødenes fordel og praktisk ugjennomførbar uten massiv tilstedevaerelse av fredsbevarende Fn-styrker. Fra 1978 innførte FNS generalforsamling den 29. november som den årlige internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk. Nå er det derfor en fin anledning til å minne om at palestinerne fortjener både en løsning på det 70 år gamle uløste flyktningproblemet og en statsløsning de selv kan akseptere. Det er en forutsetning for en varig fred.
70 års historie har vist at delingsplanen ikke fungerte i samsvar med de fredsmålene som er nedfelt i Fn-paktens art.