Velkommen til Sørlandet
Å bosette seg i et nytt land er krevende. Flyktninger, asylsøkere og de som kommer på familiegjenforening har ofte ikke engang ønsket seg til vårt land.
Skal vi stille krav, trenger vi også en velkomstkultur som inkluderer innvandrerne.
Siden 2012 har Norge tatt imot 100.000 flyktninger og asylsøkere. Landet vårt tar et internasjonalt ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Derfor trenger vi en velkomstkultur som inkluderer innvandrere, samtidig som vi må forvente høy egeninnsats og vilje til å komme raskest mulig i jobb. Vi ønsker også respekt for samfunnsverdier vi setter høyt. Verdier som kan oppfattes fremmede, og sette nye innvandrere under sterkt krysspress. Noen ganger et synlig press, andre ganger press på en slik måte at vi overhodet ikke ser rekkevidden av det. I den sammenheng blir det å utvikle en åpen og inkluderende kultur og fellesarenaer i lokalmiljøene våre grunnleggende viktig. Kunnskap, vennskap og kjennskap er med på å bygge broer over kulturforskjeller. Det trengs også for å løse vanskeligheter og konflikter som oppstår når ulike kulturer brytes mot hverandre.
I den polariserte innvandringsdebatten brukes ofte sterke ord og uttrykk, og følelsene flommer fritt. Vi må akseptere at de som er skeptiske ikke nødvendigvis er slemme, eller at de som tilsynelatende vil hjelpe alle ikke er dumsnille. De uten alle svarene er heller ikke tiltaksløse. Skal vi skaffe den nødvendige legitimiteten i befolkningen, må vi lytte til de ulike meningene og prøve å skape et felles fundament,
I Høyre sier vi ofte at veien fra å vaere flyktning til å bli skattebetaler må vaere så kort som mulig. Å komme i arbeid eller utdanning er viktig for å skape seg en fremtid i det norske samfunnet. Det er viktig for å skaffe seg et selvstendig økonomisk grunnlag, og ikke minst for å bygge nettverk og delta i samfunnslivet. Mislykkes vi med å legge til rette for dette, risikerer vi flere tiår med økte sosiale forskjeller mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Ingen er tjent med det.
I dag ser vi at andelen innvandrere i arbeid er for lav. Det er en utfordring at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er under femti prosent. Språkferdigheter og tilknytning til det norske samfunn er avgjørende for å komme i jobb. Omvendt ser vi også at jobbdeltagelse er viktig for å utvikle språk og tilhørighet. Derfor må integreringsarbeidet starte tidlig.
Regjeringen satser mye for å styrke integreringsarbeidet. I fjor ble det vedtatt 69 nye tiltak. Integreringsbudsjettet er på over 15 milliarder kroner. Med mange nyankomne, er systemet under press og vi må kontinuerlig vurdere om pengene brukes optimalt og om vi kan forbedre integreringsprosessene.
I Høyre er vi åpne for nye ideer for å sørge for at de som har kommet hit med et beskyttelsesbehov skal få kortere vei inn i arbeidslivet. Naerings- og arbeidslivet kan kobles tettere på, og vi kan stille flere krav til resultater i introduksjonsprogrammet både for hver enkelt og for kommunene.
Her vil vi videreutvikle vår politikk.
Samtidig som vi skal utvikle en god integreringspolitikk, har jeg også friskt i minne et utsagn fra en innvandrervenn: «Dere kan ikke integrere meg, jeg må integrere meg selv.» Det viser med all tydelighet at når samfunnet legger til rette, må den enkelte også ta sitt ansvar.
Vi må akseptere at de som er skeptiske ikke nødvendigvis er slemme, eller at de som tilsynelatende vil hjelpe alle ikke er dumsnille.