For første gang på norsk

POP/ROCK Tenderleaves

Hvite heier Egen utgivelse

Tenderleaves har gitt ut fem album med engelske tekster. Denne gangen synger de på dialekt. Det er prisverdig, men låtene er bare så som så. Even Øygarden og Geir Kongshaug er produktive så det holder. Dette er deres sjette album siden 2010, og duoen fra Kristiansand har en håndfull med småfine mesterverk bak seg, uten at de har klart å få med seg saerlig mange utenfor lokalmiljøet. Vi som har lyttet på dem disse årene, har i alle fall fått mye igjen.

Denne gangen synger de på norsk; på dialekt. På noen av de mest smektende låtene der de synger tostemt, kan det vaere vanskelig å få med seg tekstene og ordene. Det gjelder både den akustiske poprockeren «Azurblå» og «Hvite heier», som er de to første låtene på dette albumet. Men uttrykket i musikken er i alle fall på plass; det låter smektende, fargerikt og storslått, selv om mange av låtene har et akustisk uttrykk.

Høydepunktet er nok når Tenderleaves gjør balladen, «Alt jeg har tapt». Sårt og vakkert. Og selv om mange av de elleve låtene ligger nedpå arrangementsmessig, er det mye dramatikk her, slik som på «Vi skal aldri hjem». Duoen og musikerne som er med på dette, skaper tidvis en slags americanaog folkemusikk-stemning med steelgitar og andre strengeinstrumenter, slik som på den svaert så folkelige «Spelemann».

Tenderleaves har tidligere sørget for å gi oss bedre musikk enn dette, men «Hvite heier» er verdt å sjekke ut for det. Stemmene til Øygarden og Kongshaug har alltid vaert i en lytteopplevelse i seg selv. Slik er det denne gangen også.