Ned i kaninhullet med Björk
POP/AVANT-GARDE Björk
«Utopia»
One Little Indian/playground
Nei, Björk har ikke laget noe som kan kalles popmusikk denne gangen heller. Björk kunne sikkert ha blitt verdens største og viktigste artist. Hun måtte bare ha laget litt enklere og mer dansbar musikk, fortsatt å fremstå like kokett alveaktig som hun gjorde på 90-tallet og, i det hele tatt, vaert en god del mindre Björk-aktig. Men Björk er nå engang ikke sånn. Björk lager album som «Utopia».
«Utopia» er sin egen lille eventyrverden. Over nervøse beats, eksotiske harmonier og det jeg har forstått er venezuelanske fløyter, synger Björk med karakteristisk intensitet om erotikk, økologi og en mors bekymring for framtida. Lufta mellom tonene er som et eget instrument. Innimellom tas lydbildet helt over av fuglekvitter. Her er øyeblikk av slående skjønnhet – trolske «Features Creatures», de forholdsvis konvensjonelle singlene «Blissing Me» og «The Gate» – men også partier som i hvert fall undertegnede opplever for innadvendte og stillestående til å bli virkelig grepet av.
Samtidig ser jeg at det går en tydelig, om enn snirklete linje fra Björks solodebut, eh, «Debut» (1993) til «Utopia». Og de som har klart å henge med så langt, vil ganske sikkert følge henne hele veien ned i kaninhullet.