Ett døgn rundt og rundt
Hva får et menneske til å løpe i en kjeller i 24 timer på en bane som er 545 meter lang, runde etter runde?
Jeg har etter hvert laert meg at man aldri skal si «aldri si aldri». Det har jeg måttet bite i meg noen ganger nå. Det jeg skal fortelle om nå er et eksempel på det.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å presse kroppen min til å gjennomføre så store belastninger fysisk og psykisk gang på gang som det jeg har gjort de siste fire årene, og det siste løpet som ble gjennomført denne helgen toppet nok det hele.
Noe jeg har sagt jeg aldri skulle gjøre for å tøye min ultra-løpeinteresse var å sette mine bein innenfor murene i katakombene på Bislett.
Pur galskap
Bislett-24 Indoor Challenge mente jeg var den komplette galskap. Hva får normalt friske folk til å gjøre det? Ikke kunne jeg skjønne det, men allikevel tenkte jeg at nå med nesten to år uten skader å snakke om, at dette var året da jeg måtte prøve meg på denne utfordringen.
Dette endte da med en påmelding fra meg, og løpet var fulltegnet (160 plasser) i løpet av noen få uker.
Løpet ble arrangert for 11. gang i år, og denne gangen med bare én «distanse», tidligere år har det også vaert seks og 48 timers «distanser».
Her er målet å komme lengst mulig på 24 timer på en nesten flat løype på tartandekke. Det er knallhardt for beina, og ikke minst for hodet. Her skal man løpe i en kjeller i 24 timer på en bane som er 545 meter lang, runde etter runde. Den som kommer lengst har vunnet løpet.
Det som gjorde dette spennende for min del var at dette var Nm-distanse for veteraner, og jeg mente at jeg burde vaere kapabel for en medalje i min klasse, som er 50-54 år.
Det ble en kjapp frokost før jeg kom meg opp til Bislett lørdag morgen, og der jeg ble møtt av en utrolig gjeng fra Romerike Ultraløperklubb som stod for arrangementet for første gang i år.
Jeg fikk et sted der kunne jeg kunne slå meg ned og pakke ut det jeg hadde med av mat og klaer for å klare meg igjennom det neste døgnet. Som vanlig med alt for mye av alt, jeg laerer aldri.
Det var litt av et skue, en salig blanding av deltakere, fra de som lever av løpingen, og de som stilte med eget crew med eget massasjebord osv. Her stilte både Frank Løke (tidligere håndballspiller i verdensklasse) og klovnen Melvin Tix, som satte ny «verdensrekord» i ultraløp som klovn. Han har det siste året løpt mange løp rundt om i Norge, og samlet inn penger til Barnekreftforeningen, en utrolig mann. Han har så langt samlet inn 125.000 kroner i år.
Da startskuddet gikk klokka 10 blank var det trangt om plassen inne på banen, men som vanlig har ultraløperne ikke dårlig tid. Det vi taper i starten tar vi igjen i løpet av løpet. Det er aldri spisse albuer og slåssing for å komme først frem i køen.
startet LITT for freidig
Det viktigste for meg var å åpne forsiktig, men dumme meg stolte for mye på klokka min, som jeg skulle styre farten etter. (Klokken min viser farten pr km, og den er viktig for meg for å klare å holde riktig fart i starten), og den og jeg ble lurt litt av at vi løp inne på bane. La meg på et litt for høyt tempo i starten, og det var et tempo jeg skulle slite med mot slutten av løpet.
De første timene gikk som en lek, alt fungerte og det var bare å holde fokus, prate med løpevenner som ble passert og jeg ble passert av, få i seg nok naering og drikke slik at jeg skulle kunne fortsette å løpe jevnt. Kroppen fungerte perfekt, og jeg hadde ingen vondter noen plasser, bortsett fra et par små blemmer på taerne, og noe tendens til stive lår på forsiden, så da ble det en pause for å bytte sko og sokker, samt en lett massasje av Fysioklinikken som stilte opp med tilbud om massasje til alle løperne.
Etter seks timer snudde vi løpsretningen, og «løypa» endret seg utrolig nok veldig ved å gjøre dette, og dette gjorde at humøret steg et par hakk på hele gjengen. Dette ble gjort tre ganger i løpet av døgnet.
Jeg lå da på tredjeplass i min klasse, og speakeren spilte musikk, og sendte hilsener rundt til oss løpere som var kommet inn fra kjente og kjaere som fulgte med på live-kameraet som var rigget opp.
Resten av dagen og ettermiddagen ble en ren transportetappe, sørge for å få nok naering og drikke, gå på toalettet, et par besøk hos massøren for oppmyking av låra, og frem til midnatt hadde jeg løpt meg opp på sølvplass i min klasse.
Tøffest om NATTA
Det verste for de fleste som driver med slike løp er natten, da er kroppen klar for søvn, og mange sliter med tiden fra midnatt og frem til tidlig morgen. Så også denne gangen hvor flere måtte bryte, stoppe opp for å sove osv. pga. problemer med matinntak, oppkast, diaré og utmattelse.
Det er her jeg henter mange kilometer, og tror jeg klarer å presse meg mer enn de fleste. Dessverre fikk jeg et litt større problem med låra enn jeg likte, og måtte gå mye i hurtig gange, da var ikke smertene i låra så følbare. Da tok det ikke lang tid før en av mine konkurrenter passerte meg og tok over 2. plassen.
Jeg unnet meg 15 minutter på ryggen med beina høyt ca. kl. 0530, og ble servert et varmt måltid før jeg startet opp igjen, servert av en kjent ultraløper fra Bergen som bor i Arendal. Øyunn Bygstad var en utrolig motivator for meg og alle de andre som løp i ring under dette løpet. Hun pushet, sekunderte, pratet, smilte og lo og passet på at vi fikk i oss nok av det meste.
Med fire timer igjen ville beina fortsatt ikke løpe, så det ble hurtig gange. Humøret og formen var veldig bra, og det meste gikk lett og greit.
Fikk etter en stund beskjed om at han som hadde passert meg tidligere på natten hadde gitt seg, så nå var sølvet innen rekkevidde igjen. Det var bare å kjøre på.
avslutningen en opptur
De siste timene ble en opptur selv om timene gikk sakte. Fokus for min del ble bare å gå for å nå målet, og målet skulle nås uansett. Mitt mål var å løpe mellom 170 og 200 km.
Følelsene jeg får over å greie slike ting gjør at jeg blir skrekkelig sentimental, tårene triller, og de som ser dette, skjønner hva som skjer.
Da sluttsignalet gikk klokka 10 blank, var det bare å sette seg ned og vente på at distansen som var tilbakelagt ble målt opp. Noen pratet, noen lo, noen grein en skvett, men alle var superfornøyde med å ha greid å gjennomføre en slik kraftprøve.
Jeg greide målet mitt, sølvmedalje i NM klasse M 50-54 og 179,2 km. Jeg er stolt av meg selv, jeg vet jeg kan klare det jeg setter meg som mål, man må bare jobbe målrettet mot målet, da er alt mulig.