Å kjempe for baerekraftig utvikling kan vaere livsfarlig.
I 1987 kom rapporten Vår felles framtid og ordene baerekraftig utvikling var på alles lepper. 30 år seinere er sosial baerekraft ennå et stykke unna.
Baerekraftig utvikling er to ord som kler hverandre. Grunntanken er at utvikling handler om å ta vare på behovene til menneskene i dag uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å få dekket sine. Uttrykket baerer i seg en iboende optimisme om at det er mulig å oppnå økonomisk vekst, sosial utvikling og samtidig ivareta miljøhensyn. Det er en fin tanke at samfunnsutviklingen skal vaere balansert og at økonomi, klima og sosiale forhold skal vaere likestilte faktorer i beslutningsprosesser. Uenigheter i miljø- og klimaspørsmål nasjonalt og internasjonalt indikerer imidlertid, for å si det forsiktig, at mantraet ikke er en krystallklar rettesnor for framtidige prioriteringer. E nkelte uttrykk blir gjentatt så ofte og med så stor suffisanse at man til slutt ikke våger å spørre hva det egentlig betyr. Det er som å strø om seg med snakk om utfordringer og strategier, om viktigheten av å tenke helhet, hvem føler seg ikke truffet av det, globalisering, omstilling til kunnskapssamfunnet, baerekraftig forbruk, krav om avgiftsfrie elbiler, klimakvoter og det grønne skiftet. Noen lever av å si disse ordene på utpust og innpust og innholdet mister sin kraft. Klorofyllet baerer verdens framtid på sine skuldre. Å snakke om baerekraftig utvikling er en fiffig måte å redusere friksjonen og spenningen mellom utviklingslandenes behov for vekst og industrilandenes ektefølte, får vi tro, bekymring for miljøet. Men det fjerner ikke samfunnsmessige motsetninger ei heller det faktum at naturkatastrofer rammer sosialt ulikt. Vi vet at det er fattigdom i USA, men bilder av flomofre gir et nådeløst innblikk i hva det vil si. Da Katrina stormet som verst i New Orleans i 2005 ble titusener av afroamerikanske innbyggere overlatt til seg selv. Davaerende president Bush viste liten empati og tilbød ingen hjelp fra myndighetene de første dagene etter flommen. Da Trump tidligere i høst besøkte ofrene for Harvey uttalte han ifølge Aftenposten: «– Så vanskelig det enn var, så var det vidunderlig. Det tror jeg også det var for nasjonen, for verden som så på. Det har vaert vakkert.» Det europeiske miljøbyrået sier at Europa står overfor stigende havnivåer og mer ekstremvaer, som hyppigere og mer intense hetebølger og episoder med flom, tørke eller storm på grunn av klimaendringene. Miljøbyrået hevder at Europas regjeringer ennå ikke har klart å frikoble den økonomiske utviklingen fra økt miljøbelastning. I Aftenposten i 2014 stilles spørsmålet: Kan vi få til rettferdige klimakutt? Artikkelforfatterne sier at byrdene og gevinstene ved reduksjon av utslipp må fordeles mellom rike og fattige land og på tvers av generasjoner. De rike landene må ta utslippskutt og fattige land bør konsentrere seg om raskere økonomisk utvikling. Det er usolidarisk å vente med å løse fordelingsproblemer til vi har løst klimaproblemene. En av løsningene kan ifølge artikkelen vaere at rike og fattige land bidrar ulikt til å løse klimaproblemet. Hovedspørsmålet blir hvor raskt rike og fattige land skal konvertere til ren teknologi. Hvordan kan vi løse miljøproblemene og ivareta utviklingslandenes udiskutable krav om utvikling for sine innbyggere? Skal fattige land slippe pålegg om utslippsreduksjoner til de har oppnådd en viss levestandard? Stemmer det at vi er villige til å godta mer ulikhet i dag hvis vi vet at det blir bedre for flere en gang i framtiden? Å kjempe for baerekraftig utvikling kan vaere livsfarlig. I 2014 var det klimakonferanse i Peru. Det året ble flere titalls miljø- og urfolksaktivister drept i Peru. En av dem var indianerlederen José Isidro Tendetza Antún. Han var på vei til hovedstaden Lima for å holde tale. De fleste drapene ble begått av karteller som driver ulovlig tømmerhogst og gullgraving. N oen danske journalister har nylig besøkt flomofre i et latinoboligkvarter i Houston. De har snakket med en kvinne fra Honduras som forteller at flomvannet nådde opp til knehøyde. Utleieren har sendt en håndverker som har malt tapetet, men ikke mer. Siden hun er papirløs immigrant tør hun ikke presse eierne og kan heller ikke få bistand fra byen og delstaten. Det er vanskelig for den amerikanske middelklassen også. Borgermestre i Texas har foreslått å gi middelklassefamilier tilskudd fra et nødfond som i utgangspunktet er beregnet til lavinntektsfamilier. F or noen år siden så jeg en kortfilm på kino. Den handlet om en tomat og veien fra den ble dyrket via middagsbordet hos en amerikansk middelklassefamilie som syntes den hadde for dårlig kvalitet, kastet den i søpla, søpla ble hentet av søppelbilen og til tomaten endte på en fyllplass utenfor en millionby. Søppeldyngen var låst på natta. Grytidlig om morgenen sto det flere titalls mennesker utenfor porten. De ventet på at de vaepnede vaktene skulle åpne portene så de kunne lete etter mat i søppelhaugen. Når jeg kaster tomater hender det at jeg får dårlig samvittighet.
Skal fattige land slippe pålegg om utslippsreduksjoner til de har oppnådd en viss levestandard?