Den forunderlige sammenengen mellom kronekurs og boligpriser

Boligmarkedet er blitt viktigere for kronekursen enn oljeprisen. Underlig nok kommer det sørlandsindustrien til gode.

Nå koster en euro nesten ti kroner. Ikke siden finanskrisen i 2008 har den vaert så dyr. Og da jeg endelig våget å kikke på bankkontoen etter sist helgs trivelige danmarkstur, var jeg blitt belastet med 1,3332 norske kroner for hver danske. Superbrugsen var ikke lenger så billig som min kone hadde hatt klare forventninger om.

Poenget er imidlertid ikke at euro, dollar og danske kroner er dyre. Det er at norske kroner er billige. For utlendinger.

Leeenge fulgte kronekursen oljeprisen opp og ned. For internasjonale investorer og valutahandlere var prisen på et fat Brent-olje samtidig et barometer for hvordan det stod til i Norge, og ikke minst hva de kunne vente seg av vekst, aktivitet og fremtidige avkastningsmuligheter her til lands. Men nå som oljeprisen har vaert på ganske stødig opptur det siste halvåret den naermer seg 65 dollar etter å ha surret rundt på langt lavere nivåer siden nedturen tok til høsten 2014 - har ikke krona fulgt etter.

Årsakene er antagelig todelt: en kortsiktig og en mer langsiktig, grunnleggende.

Den kortsiktige forklaringen er at det mye omtalte markedet («et økonomisk sted hvor tilbud og etterspørsel treffes») ser et norsk boligkrakk som såpass sannsynlig at det foretrekker å ligge unna steinrøysa. Når amerikanske pensjonsfond, andre storinvestorer og rendyrkede spekulanter kvitter seg med alt som har pålydende i NOK, gir det kurspress. Bakenforliggende logikk er at et priskrakk i boligmarkedet har lei tendens til å henge sammen med generell nedgangskonjunktur, arbeidsledighet, banktap og mye mer som er trist, leit og lite rentabelt - jevnfør perioden 1987–92.

Får vi så et krakk, altså minst 20 prosent prisfall?

Personlig tviler jeg. Riktignok har vi sett fallende boligpriser i fem av de siste seks månedene, og til uka kommer kommer ny statistikk som sannsynligvis vil vise mer av det samme. Men saerlig i Oslo skulle det bare mangle om vi ikke fikk en korreksjon etter fjorårets vanvittige prisoppgang på 23 prosent. Det betyr imidlertid ikke at forholdet mellom tilbud og etterspørsel er gått helt av skaftet. Renten viser ingen tegn til å skulle reise seg fra sykeleiet og stadig flere nordmenn er i jobb. Så ja, vi får nok en periode med prisfall. Og når økonomiske trender først har satt seg, vet vi erfaringsmessig at de gjerne varer lenge. Så kanskje kommer boligprisene til å synke i flere år fremover, men noe krakk virker lite sannsynlig. Og her på Sørlandet tipper jeg at det litt trege, men trauste markedet kommer til å fortsette nokså ufortrødent på samme kurs. Vi har en god balanse mellom tilbud og etterspørsel. Ifølge fremtredende medlemmer av sjeføkonomkorpset kommer for øvrig det internasjonale finansfolkets fryktinspirasjon fra Sverige, hvor boligmarkedet angivelig skal vaere svakere fundamentert enn hos oss. Men sorry, folkens: I de globale finansmarkedene er detaljkunnskapene om Skandinavia ofte begrenset.

Den mer grunnleggende årsaken til en svak krone er samtidig mer urovekkende. Elisabeth Holvik, sjeføkonom i Sparebank 1, skrev en helside om det i sist torsdags DN. Hun, og flere med henne, mener at Norge er i ferd med å bli økonomisk uinteressant. Oljesektoren ekspanderer ikke lenger, tvert imot. Innen paradegren nummer to, sjømat, kan vi heller ikke vente saerlig vekst. (Kanskje når oppdrettsnaeringen knekker teknologikoden og klarer å drive ute i åpent hav?) Riktignok dukker gode gründerideer opp både her og der, men de blir ikke til vekstselskaper som tjener så mye penger at det monner i samfunnsøkonomien. I tillegg har potensielle vinnervirksomheter en tendens til å flytte ut av Norge. Den samme Holvikkronikken trakk fram Ngoc Minh Dihn og hans fremtidsrettede kometselskap Next Biometrics. Suksessgründeren har flyttet til Sverige for å unngå en formuesskatt han opplever som veksthindrende.

Liten avstikker der: Det blir spennende å følge Peder Naerbøs dristige og definitivt nyskapende milliardsatsing innen grønn datalagring på Støleheia. Ganske nylig kjøpte Google 131 hektar tomt i Aabenraa i Danmark for å kunne sette opp sitt eget datasenter der. (De har ikke helt bestemt seg ennå for om de vil bygge.) I den samme småbyen er Apple i ferd med å investere åtte milliarder kroner i sitt senter. Måtte vi få en tilsvarende naeringsklynge og masse kompetansearbeidsplasser på Støleheia, med utgangspunkt i landsdelens kuperte fortrinn vann og fossefall!

Men tilbake til kronekursen.

Det er liksom litt nasjonal prestisje knyttet til valutakurser. Det er stas når krona er mye verd, og flaut når den verdsettes lavt. Men som alltid er de

økonomiske realitetene følelsesløse.

Som jeg altså fant ut sist helg, er det blitt dyrere å reise utenlands. Motstykket er at Norge er blitt billigere for turister fra andre land, eksempelvis for nyrike kinesere og russere. Tilsvarende koster importvarer mer, mens norske eksportører får drahjelp.

Det siste skal vi glede oss meget over på Agder. For vi er en eksportlandsdel de luxe. De to store industriklyngene våre, offshore-leverandørbedriftene i Node og prosessindustribedriftene i Eyde, selger snaut nok noe til Norge i det hele tatt. Fra før har de høykompetente ingeniører som faktisk er ganske rimelige i internasjonal sammenheng. Nå får de ekstra drahjelp fra kronekursen.

Og slik kan det altså gå til at amerikanske pensjonsfonds frykt for et norsk boligkrakk blir til et konkurransefortrinn for Sørlandets industri.

Forunderlig, forunderlig.